Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

D/S Dronning Mauud Side 1

Vrak i Troms > DS Dronning Mauud





I 1924 var det en stor tragedie i Vestfjorden, hvor Haakon Jarl 2 gikk til bunns med mange folk om bord.

Fartøyet kolliderte med dampskipet "Kong Harald", og sank i løpet av få minutter.


I tillegg til å at det først og fremst var en menneskelig tragedie, førte havariet også til at Nordenfjeldske Dampskipsselskap (NFDS), som eide Haakon Jarl 2, også ble i manko for skip.
Selskapet besluttet derfor straks å gå til innkjøp av et nytt. Det ble tegnet kontrakt med A/S Fredrikstad Mek. Verksted, og skipet skulle koste noe over to millioner kroner.

Den nøyaktige prisen da hun sto ferdig i 1925 ble på 2.350.000.-. Skipet ble levert på rekordtid, og på den nøyaktig angitte dato.
Dette var en prestasjon som gav verftet meget fortjent ros.

Selv i dag, med alt vårt utstyr og teknologi klarer man ofte(st) ikke å få til dette. Bare en liten togtunnel på Romerike er godt nok eksempel slikt sett… Men tilbake til den nye båten:
Den smertefri og profesjonelle leveringen var ikke det eneste usedvanlige ved det nye skipet, som fikk navnet "Dronning Maud", heller ikke det faktum at skipet ved prøveturen viste seg å holde en fart av 16 ¼ mil med rimelig kullforbruk.

Det som var så spesielt ved dette fartøyet, var skipets utseende og utstyr

Med "Dronning Maud" brøt man en del fra de tidligere skipstyper i hurtigrutefarten, både når det gjaldt størrelse, utseende og fart. Bruttotonnasjen var på ca. 1500 tonn, en økning på ca. 500 tonn sammenlignet med gjennomsnittet på tidligere skip.

Overbygningen var forholdsvis stor og den ble for det meste vesentlig benyttet til salonger som fikk en meget praktisk beliggenhet med godt utsyn.
Lugarene var vel utstyrt med rennende varmt og kaldt vann samt kunstig luftesystem. Promenadedekket, som var delt mellom 1. og 3. plass, strakte seg over et stort område hvorfra passasjerene hadde et meget godt utsyn. I det hele bidrog

"Dronning Maud" til at interessen for turistreiser på Nord-Norge, både når det gjaldt norske og utenlandske turister, ble øket i vesentlig grad i årene fra 1925 og utover. Et bevis for at denne skipstype slo godt an, er det fakta at den ble bibeholdt ved senere nybygg i årene fremover bortsett fra enkelte mindre forandringer

"Dronning Mauds" første kaptein, Didrik Tønseth,
var nordlending, født i Meløy.
Han dro til sjøs med seilskute fra Arendal, og kom seinere inn i Nordenfjeldske.
Han avsluttet sin karriere som dampskipsekspeditør for Bergenske og Nordenfjeldske i Bodø.




Skipet ruvet med en drektighet av 1488. br. reg. tonn ganske imponerende ved kaiene.
Kommandobru og overbygning var som på en damper i oversjøisk fart, lugarer, salonger og promenadedekk var av utstyr og dimensjoner som virket litt uvant.

Det var lett gjort å forveksle første- og tredjeplass, for den siste var i strid med gammel skipstradisjon på kysten plassert akterut.
Men rederiet fikk ikke bare anerkjennelse for sin nybygning.

Nordpå var det flere som kom med alvorlige innvendinger mot skipets innredning og utstyr.,
senere avdøde kaptein Lars Hagerup i Troms Fylkes Dampskipsselskap kom således med et skarpt utfall mot selskapet, idet han pekte på at "førsteplass optar ca. 80 pst. av skibets passasjerbekvemmeligheter, mens førsteplasspassasjerene neppe utgjør mer enn 20 pst. Av årets passasjerantall

" Skipets innredning var et "direkte forsøk på
å lure statsbidraget for hurtigrutefarten over til turisttrafikken," hevdet Hagerup.
Han kritiserte også skrogets form. Bladet "Kystfareren" tok til orde mot denne kritikken og slo fast at intet hurtigruteskip på det tidspunktet hadde en bedre tredjeplass enn "Dronning Maud",
og det kunne også gjengi en uttalelse av en skipskonstruktør hos Armstrong i Newcastle som betegnet "Dronning Maud" som en ypperlig sjøbåt.

Det er ikke usannsynlig at den misnøyen som fikk en så temperamentsfull talsmann i kaptein Hagerup, hadde sin betydning for utvikling av hurtigrutens passasjer bekvemmeligheter.

Noen år seinere ble iallfall 10 av luksuslugarene i kahytten på øverste dekk på "Dronning Maud" omgjort til 28 køyer for tredjeplass.
Allikevel – det er ingen tvil om at "Dronning Maud"s entre i kystfarten hadde blåst liv i den gamle diskusjonen om de sosiale skillelinjer om bord.

Den 07.01.1927 trakk "Dronning Maud" den grunnstøtte engelske tråleren "St. Case Pemberton" av Hull løs i Magerøysundet.
Mer data om dette kommer siden. Men neste gang var det "Dronningen" selv som kom i vanskeligheter:


"Dronning Maud" grunnstøtte utenfor Florø i 1929.
Heldigvis gikk det bra denne gangen. Hun kom seg løs, og var klar for nye oppdrag langs kysten.
Godt, -tenkte folk.
Det ville ha vært for tidlig å begrave den kjære dronninga alt nå.


Om enn mange skanser måtte oppgis i mellomkrigstidens tunge år, var det hele tiden et felt som NFDS innbitt forsvarte.

Det var hurtigruten. Selskapets stolthet, "Dronninga" "Prinsesse Ragnhild" og den ombygde "Prins Olav" vitnet om at iverfall dette skulle Trondheimsrederiet klare å opprette.

Og det med stil og klasse! Derfor hadde man ikke råd til å miste en så dyr skatt som "Dronning Maud" var. Pengene satt langt inne.
Men dette var ikke den eneste dramatiske episoden for "Dronning Maud" dette året.
Vinteren 1929 var to av hurtigrutens skip ute i usedvanlig hardt vær, så hardt at de måtte stikke til havs for å ri stormen av: "Dronning Maud" på Østhavet, "Polarlys" på Folla.

I begge tilfeller var en avskåret fra å kunne gi melding om skipets posisjon, om den stilling de befant seg i, hvorfor de uteble.
De hadde ikke radio om bord. Og det rådde uvisshet i et døgn om deres skjebne. Etter disse hendelsene tok Ruteskipenes Befalsforbund opp spørsmålet om radiotelefon på hurtigrutene.

Handelsreisendes Landsforbund støttet opp kravet om radio, og avisene fra Stavanger til Kirkenes hjalp til med å holde saken varm.
Sommeren 1930 oppnevnte departementet et utvalg til behandling av saken, og i januar året etter ble den første praktiske prøven foretatt.
Værgudene holdt visst juleferie ennå da "Dronning Maud" dampet nordetter leia en av de første dagene på nyåret i 1931.

Et lite heng av sørost fikk så vidt sjøen til å kruse seg i blå godværsbårer, en lav sol ga de snekledte kystfjellene gullglans om dagen, og nyårsmånen ødslet med sin herlighet over hav og land ved nattetid.

Slikt var ikke dagligdags på kysten midtvinters. Men det var ikke bare det gode været passasjerene snakket om. Det var ikke reisens eneste sensasjon. "Dronning Maud" hadde radio om bord.

Man var ute på en historisk ferd, en tur som skulle bli innledningen til en ny epoke i kystfarten.
Det var i bestikklugaren på brua det foregikk. Kaptein Brækhus førte "Dronninga" på denne historiske ferden.
For det var nettopp det denne reisen var, en storhending, - både for sjøfolkene og de reisende på kysten.

I tillegg til Maud, ble også prøvene snart prøvd ut på D/S"Midnatsol" og D/S "Mira".

                                 
Tegningene over er rederitegninger over skipet, tegnet ved Fredrikstad Mekaniske Verksted.

Således var "Dronning Maud" det første hurtigruteskip som i fart kunne få forbindelse med en telefonabonnent. 2. januar 1931 kunne Adresseavisen forlange rikstelefonforbindelse med "Dronning Maud" over Rørvik radio og fikk høre:

"Hallo, hallo, Dronning Maud her!"
Dermed var en kontakt sluttet som skulle komme til å bety sikkerhet for tusener av reisende i det farlige kystfarvann.
Det var store muligheter som åpnet seg ved innførselen av radio på hurtigruten. Sikringstjenesten var nummer en – adgangen til å komme i forbindelse med land og med andre fartøyer ved grunnstøtinger, maskinskade og ulykker.

Den kommende historien om redningen av mannskapet på "Johan Schulte" bekrefter dette uten at det trengs flere kommentarer for å understreke nytten og verdien akkurat på dette området.

Men en kunne også lytte til værmeldingen, og en kunne sette seg i forbindelse med ekspeditøren på første anløpssted, si fra om forsinkelse, varsle om eventuell sløyfing av anløpet.

Tryggere trafikk – og mange andre goder i tillegg – det var radioprøvenes fasit. Året etter fikk fire av hurtigrutens største skip sine trådløse stasjoner, og i 1936 fulgte resten av skipene etter.
I november 1937 kunne selskapet fortelle at samtlige hurtigruteskip:
"Prins Olav", "Prinsesse Ragnhild", "Dronning Maud", "Kong Harald" og "Sigurd Jarl" hadde fått installert både ekkolodd, elektrisk logg og radiopeileapparater til å trygge navigasjonen.

I tillegg til at de også hadde fått kombinert telegraf- og telefonstasjoner, var sikkerheten til sjøs nå betraktelig bedret.

Side 1    Side 2     Side 3   Side 4  Side 5   Side 6   D/S  Haakon Jarl

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen