Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

D/S Dronning Mauud Side 4

Vrak i Troms > DS Dronning Mauud


2.verdenskrig:
D/S"Dronning Maud" senkes.


Da krigen brøt ut 9. april 1940 var "Dronning Maud" på nordgående ved Sandnessjøen,og det fortsatte frem til Kirkenes. 16. april var hun fremme. Hit hadde hun blitt sendt for å hjelpe til med å overføre norske tropper fra Sør - Varanger til Tromsø – Narvik området.

Hun var blitt beordret hit av de britiske styrkenes viseadmiral J. Cunningham, som i samarbeid med fungerende Sjøforsvarssjef og general Fleischer (sjef for styrkene i Nord - Norge). Her ble 1. bataljon av IR 12 satt om bord i tre norske skip, og blant disse var altså Dronninga ( I tillegg til to fra Vesteraalske Dampskipsselskaps mindre lasteskip).

Den britiske flåteavdelingen som var i området, eskorterte den norske troppetransporten.
Den kom til Sjøvegan 16. April, og her ble bataljonen satt i land samme dag.

17/4 –1940 eskorterte oppsynsskipet "Heimdal" dampskipene "Prins Olav" og "Ariadne" som hadde tropper om bord, fra Tromsø til Salangsverket. Samme dag eskorterte også fartøyet hurtigruteskipene "Dronning Maud" og "Kong Haakon" til Sagfjorden.

Den 1. mai 1940 opprant – krigen gikk sin gang i Nord-Norge, tyskerne sto i ferd med å "vinne" sitt første nederlag ved Narvik. "Dronning Maud" var – heldigvis – blitt sanitetsskip og skulle i følge alle regler for takt og god tone være usårlig i barmhjertighetens tjeneste.

Men det fantes ingen barmhjertighet.


"Dronning Maud" gikk fra Sørreisa onsdag 1.mai ved 11.30 – tiden med 119 sanitetsfolk ( 6. Landvernssanitetskompani) og – materiell om bord. I tillegg var det 8 hester og tre lastebiler.


Skipets besetning var de eneste ellers. Før avgang fra Sørreisa var det strukket et stort Røde Kors - flagg i god høyde over brodekket. Flagget målte noe nær 3 meter i høyde og bredde, og var tydelig å se fra luften. Røde kors – flagg var heist på fortoppen, og likeså på en stang fra båtdekket akter.

En grunne i sjøen utenfor kaien i Foldvik gjorde at skip måtte legge til med babord side. Skip som kom inn til Gratangen måtte gjøre en dreining på 180 grader, og "Dronning Maud" var så stort fartøy at bare forskipet kom inn til kaien.

Det var følgelig litt manøvrering å utføre, og mens skipet var i ferd med å manøvrere seg inn for tillegging, kom to tyske sjøfly. De gikk øyeblikkelig til angrep fra lav høyde, kastet iallfall syv bomber, og to av bombene traff. Den ene bomben kom mellom skorsteinen og broen, den andre gikk ned i akterkant av forluka. Den første bomben stoppet på forreste kjele og sprengte ut sidene. Den andre sprang i skipsbunnen.

Skipet hadde brukt tre – fire timer fra Sørreisa til Foldvik. Klokka var noe over tre ettermiddag da angrepet satte inn. Det var blikk stille og sol.

En av de overlevende beretter, igjen ført i penn av Leif B. Lillegaard:

Vi satt i salongen og ante fred på tross av krigen – og ingen fare. Vi hadde apoteker med – han satt ved pianoet og spilte, vi andre satt rundt omkring og stelte med utstyret. Vi skulle snart gå i land og bli sendt til Narvik - fronten – vi var sanitetsfolk alle sammen. Skipet var tydelig merket Genferkorset.

Plutselig kom det en salve fra siden, vinduene ble splintret og vår kjære apoteker falt død ned fra pianokrakken. Skipet dreide opp og fikk deretter et par bombetreff, det begynte å brenne alle vegne. Jeg klarte å komme meg ut og slapp meg ned i sjøen, det var et høyt fall, men det gikk, og mange av oss la på svøm inn mot kaien i Gratangsbotnen.

Det utrolige hendte – flyene kretset over oss og skjøt folk som kjempet for livet i vannet. Vi som overlevde , så folk strømme ned til småbåtene sine og ro ut mot oss uten å tenke på flyene. Fra nord kom en britisk destroyer settende, det var "Cossack" – den samme destroyeren som løp inn Jøssingfjord og befridde de britiske fangene på "Altmark".


Trygve Nordanger har snakket med en annen som overlevde, og jeg siterer fra hans bok "Lang kyst":

-"Peter J. Liland fra Tjøtta var korporal i sanitetskompaniet, som for øvrig bestod av en sykehus – enhet og en terreng – enhet (skiløpere). Liland hørte til sistnevnte enhet.

Liland løp ut fra annenplass akter da bombingen begynte. En av besetningspikene om bord hadde fått sjokk og ropte ustanselig mor, mor! Prosjektiler kom inn fra siden, det singlet i glass, og Liland kastet seg inn mot overbygget med den skremte piken i armene. Han sprang så ned til førsteplass med piken, der andre av den kvinnelige betjeningen tok seg av henne.

Skipets offiserer hadde nettopp spist middag, og i alt stod syv av byssepersonalet der nede. Disse syv gikk akterover i gangen og ned i skipets kjølerom. Bomber ventet man ikke. Det var smal trapp ned til kjølerommet, og Liland gikk etter. Han var betenkt ved opphold der nede, og stakk opp igjen. Like etter kom den første bomben. Virkningen gjorde seg gjeldende i kjølerommet, og de syv som stod der – fire kvinner og tre menn – ble drept momentant.

Liland stod da oppe i gangen. Han ble slengt akterover mot veggen og var antakelig bevisstløs en stund. Andre sanitetsfolk som stod der, ble drept. Det var røyk og ild oppe på båtdekket, og det var trøbbel med båtene. Liland hadde tatt pakningen av seg fra før – en ryggsekk med klær, kappe, forsvinningsdrakt og slike ting. Han bare kastet den nå. Som offiser hadde han pistol i beltet. Han vrengte beltet av, hoppet i sjøen og la seg på svøm.

Fyrbøter Gustav Hult var også blant dem som la seg på svøm. Han hoppet etter at den andre bomben var falt, og skipet stod da i full brann.

Det ene flyet tok seg av dem som lå o sjøen. Det skjøt flittig, men merkelig nok ble visstnok ingen drept. Liland hadde noe sånt som hundre meter å ta seg frem. Nedslagene sendte vasspruten i ansiktet på ham, og èn eller annen liten splint gikk tvers gjennom høyre øreflipp. Alle på èn nær av dem han så før bombene falt, var drept om bord.. elv var han forbrent i ansiktet og på armene. Han hørte skrik fra svømmende mennesker. Fra skipet lød skriket til hestene, de slo rasende i stallene.

En eller to båter kom på vannet. Det var trøbbel med taljene, ilden ville ta folkene, og en av mennene fikk armen revet av. Skipet lå i síg fortsatt og kom langsomt inn mot kaien. Det var trekai, og kai og bebyggelse kunne ta fyr. En fiskeskøyte kom til og strevde med å dra det brennende skipet ut. Treverket brant flere timer før det var fortært. Kullbaksene var en gloende masse."

Bethelskipet "Elizer 4" og andre fartøyer brakte førstehjelp. Den britiske jageren "Cossack" kom utpå kvelden og førte de lemlestede til Harstad. De som var forbrent eller hadde andre og mindre kvestelser, ble ført til Salangsverket med bethelskipet. "

Ved forliset omkom ni sanitetssoldater. Den tiende døde på sykehuset utenfor Harstad. To av soldatene ble hardt såret og 27 ble lettere såret. Av fartøyets besetning ble åtte mann drept. Alt sanitetsmateriell gikk tapt.


Bildet under viser minnestøtten over de omkomne fra Dronning Maud, med ankeret fra skipet liggende ved siden.


Det har eksistert flere mer eller mindre like versjoner av hva som skjedde på denne tragiske vårdagen. Jeg har vært så heldig at jeg endelig har fått tak i den norske sjøforklaringen fra forliset. Jeg har lagt ut kopi av hele originalen under, så kan du selv lese hva som står.

Kanskje må du ta deg litt god tid, da selve forklaringen er håndskrevet.
Det er nettopp derfor jeg har tatt med direkte foto av denne. Vi ser tydelig at her hadde man dårlig tid. Sjøforklaringer gikk på samlebånd. Hadde ikke tid til å renskrive rettsdokumentet engang.

Det andre man må legge merke til, er at det "kun" var en fyrbøter som møtte i retten for å avgi forklaring, og ikke noen av offiserene eller kapteinen som var på bro. Disse var spredd for alle vinder, og man visste ikke hvor dem befant seg.

Det er tydelig at det hersket fullt kaos.


        


            



Så erklæringen fra fyrbøter Gustav Wilhelm Hult:


            

Som vi kan lese, bekrefter forklaringen i stor grad historien om hva som skjedde ved bombingen. I tillegg står det at det var sjøfly som bombet.
Ut fra dette er det ikke så mange alternativer til hva slags flytype tyskerne brukte under operasjonen.
Jobber derfor med å få tak i den tyske versjonen av hva som egentlig skjedde. Blir interessant å lese dette med "tyske øyne".
Følg med, forhåpentlig får jeg snart napp! Siden heller ikke dette noen gang tidligere er blitt offentliggjort, kan det bli spennende lesning.


Som vi kan lese, bekrefter forklaringen i stor grad historien om hva som skjedde ved bombingen. I tillegg står det at det var sjøfly som bombet. Ut fra dette er det ikke så mange alternativer til hva slags flytype tyskerne brukte under operasjonen. Jobber derfor med å få tak i den tyske versjonen av hva som egentlig skjedde. Blir interessant å lese dette med "tyske øyne". Følg med, forhåpentlig får jeg snart napp! Siden heller ikke dette noen gang tidligere er blitt offentliggjort,
kan det bli spennende lesning.

Sanitetskompaniet skulle til Gratangsfjellene. Foldvik var bare samlested. Befolkningen der var rømt på grunn av krigshandlinger, og kom bare innom for å gi dyrene mat. Det var som nevnt ingen militærpersoner ombord "Dronning Maud", og det var heller ingen soldater på kaien da skipet kom.

Både den gang denne tragiske hendelsen fant sted og helt frem til i dag er tyskerne blitt kritisert knallhardt for at de senket dette hospitalskipet. Og kanskje med rette. Men det finnes faktisk formildende omstendigheter midt oppi det hele. Ikke for å unnskylde det som skjedde, men for å se på de rene fakta.

"Dronning Maud" hadde faktisk utført transport av militært personell bare noen dager i forveien. Og da var det ikke snakk om sanitetspersonell men "fullverdige" soldater.

-
Dette kunne ikke tyskerne vite, blir det sagt i ettertid. Men det har jo vist seg at Det tyske riket hadde en særdeles velutbygd etterretning, med informanter både utplassert, men også fastboende, langs hele kysten. Kanskje senkingen ikke var så tilfeldig som man vil ha det til? Det var jo krig, og alle midler måtte tas i bruk.

Kanskje tenkte tyskerne at "siden hurtigruteskipet utførte troppetransporter med soldater, kunne dette bare være en ulovlig tildekt soldattransport?

Faktisk så hadde de tyske styrkene ved flere anledninger, også til sjøs, respektert og latt sanitetspersonell og hospitalskip være i fred. Tross deres grusomme handlinger, eksisterte det faktisk en stolthet og et spørsmål om ære også her.

Dessuten unnskyldte tyskerne seg i ettertid med at "Dronning Maud" ikke var korrekt merket, og det hadde de jo også egentlig rett i.
Se bort i fra at de ikke visste om tidligere troppetransporter: Hospitalskip SKULLE være hvitmalt over det hele med en grønn stripe langs hele siden. Riktignok hadde "Dronning Maud" Røde Kors – flagg over brodekket. Men er det krig, og man vil bli spart, er det et krav om at man følger de internasjonale reglene som gjelder. Ellers er det fort gjort at man ikke blir vist noen nåde.

Det tredje er situasjonen i Foldvik den aktuelle dagen: Været var nydelig og helt stille. "Dronning Maud" lå nesten i ro, på veg til å legge til ved kai. Et så stort dampskip avgir enormt med sort røyk og sot fra skorsteinen

Det er svært sannsynlig at denne røyken lå stille over båten på grunn av vindforholdene, og at det det derfor var umulig for flygerne fra luften å se gjennom røyken og ned på flagget. De så jo bare en masse soldater om bord, og i tillegg tre lastebiler!

Dette skulle ikke være om bord på et hospitalskip! Dessuten – "Dronninga" var svartmalt og ikke hvit. Hadde hun vært det, kunne det hende at hun hadde blitt spart. Kanskje var dette med på å besegle hennes skjebne? Ikke vet jeg.

Det var kaptein Grundt som førte skipet den 1.januar,nøyaktig fire måneder tidligere, da det tyske mannskapet på "Johan Shulte" ble berget fra den visse død på Folla. Det var hans skip den 1. mai også……

Side 1    Side 2     Side 3   Side 4  Side 5   Side 6   D/S  Haakon Jarl

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen