Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

D/S Folla Side 2

Vrak i Nordland > D/S Folla


Dette var de grove fakta om skipets skjebne. Men her ønsker jeg å gå litt mer i dybden,
for den som er spesielt interessert.
Så for den som ikke bare er interessert i vrakdykking, men også den som er interessert i den lokale kysthistorien på Trøndelagskysten, er det bare å følge med her.
Jeg tar med en tidligere publisert artikkel fra bladet Skipet, samt diverse smånotiser fra diverse lokalaviser i årene som har gått....


AVISEN "NORDTRØNDEREN OG NAMDALEN" 21 APR 1987



Her ligger en annen av de velkjente lokalbåtene ved kai i Namsos.
Med lysegrått skrog og gul skorstein med to hvite striper, er hun lett gjenkjennekig som "FOLLA".

Som den tredje og siste av dampbåtene til Namdalens Aktie Dampskipsselskap var hun også den største og flotteste av dem.

Hun ble bygd i 1909 ved Ørens Mek. Verksted i Trondheim – for en sum av kr. 119 000 kroner – og hennes mål var følgende:
Lengde: 124 fot , bredde 20 ½ fot, dyptgående 8 ¾ fot. Tonnasjen var 138, 67 netto reg.tonn.

En dampmaskin som fikk damp fra en kullfyrt kjele, presterte290 hestekrefter og kunne gi båten en fart av ca 10 knop.
La oss vandre inn i bildet og foreta en spasertur langs dekket – den gang i 1910.

Overbygget akterut inneholder "Røgelugar" og "Damesalon" – fint innredet med stoppede seter, teak og messing.

Døra midt på overbygget fører ned til "1ste plads salon" – der de "bemidlede" kunne slappe av i et interiør med plysj, messing og fine tresorter.

Videre fremover på dekket kommer vi til "skylighten" – som med sine åpne luker gir oss anledning til å få innsyn til en oljeglinsende, blank dampmaskin like nedenunder.

Varm luft iblandet lukten av olje og kull strømmer opp mot oss.
På dette viset blir det kanskje litt mer levelige forhold for fyrbøterne som har sin arbeidsplass her nede i 40-50 graders varme –travelt opptatt med å skufle kull inn i den glødende fyrgangen.

Kull får de fra "kullbaksene" - en på hver side av kjelen. Over hodet på oss henger livbåtene i "daviter" –
og like foran dem finner vi brua – kledd med solid teakpanel.

På skrå ned fra bruvingen går det et rør. Styrekjettingen fra roret kommer ned her – og løper videre akterover i "rennesteinen" via trinser og ruller til "rorflyndra" – som er festet til toppen av "rorstammen".

Akkurat nå dreier rorkaren på rattet,og vi ser hvordan kjettingen i rennesteinen beveger seg frem og tilbake – og overfører rattbevegelsen til roret.


Konvoluttener stemplet med
lilla gummistempel tekstet "Folla"
Eneste kjente eksemplar.
Foto:Skanfil, Oslo


Konvolutt
fra Hardanger

Søndhordalandske Dampskibsselskap.
Fra egen samling.

Vi titter inn gjennom et av vinduene på overbygget – og ser en mann som sitter og sorterer post. Dette er postlugaren. Litt lenger frem kommer vi til to teakdører.
To fine messingskilt forteller at disse fører til "Nedgang" og "Bestiklugar". Nedgangen fører bl.a. til "2den plads salon" som er helt forut under dekk – innenfor de tre forreste koøyene.

Like forenom brua er lasteluka og dampvinsjen. Det vesle overbygget forenom masta inneholder en trapp ned til dekket under – og et "Lampeskap" –der parafinlanternene står lagret.
Helt forut kommer vi til ankerspillet og svarte kjettinger som forsvinner ned gjennom ankerklyssene. Vi kan ikke dy oss, men må lene oss over skansebekledningen helt fremme i baugen.

Her skuer vi ned på tusener av "dassmort" som stimer fram og tilbake mellom kaipålene.
Det er like før skipet skal legge ut på nok en tur til Vikna – så vi haster i land og går oppover "Hustadhaugen", svinger rundt hjørnet av Hustadgården og vandrer oppover Havnegata.

Hjørnegården med tårn på taket er "Grand Hotel".
Som de andre traverne på fjorden, så fikk også "Folla" et langt liv. I aprildagene 1940 var det nære på mange ganger.

"Folla" ble bl.a. benyttet til ilandsetting av soldater fra de store engelske og franske troppetransportskipene som lå på havna om nettene.
Lenger ute i fjorden ble båten flere ganger utsatt for flyangrep – og hun ble etter hvert såpass skadet at hun måtte til reparasjon.
"Folla" kom seg imidlertid flytende gjennom krigen – og fortsatte i sin gamle rute en del år.

Motorskipene begynte nå etter hvert å dukke opp, og en stund ble det faktisk vurdert å bruke så mye som 485 ooo kroner på å modernisere gamle "Folla" og sette i ny motor.

Prosjektet ble imidlertid for kostbart, og på begynnelsen av 50-tallet gikk hun i opplag etter over 40 års tjeneste.
"Folla" ble solgt til A/S Anlegg. Hun fikk navnet "Rallaren" og ble benyttet som losjiskip i forbindelse med kraftverksutbygging på Helgeland.

En gang i slutten av 50-tallet lå veteranen seg til ro på bunnen av Tjongsfjorden i Rødøy kommune – der hun den dag i dag hviler på grunt vann.
Alt av treverk er vel råtnet bort, men skrog og maskin er fortsatt intakt –sies det.
På sett og vis hører "Folla" fremdeles hjemme i Namsos – i og med at det er Halvor Hågensen som eier henne – og hvem vet – kanskje "Folla" en dag dukker opp på fjorden igjen – som veteranskip?

Det kunne ha vært noe å tenke på for de rette personer!


AVISEN "YTRINGEN" 12. FEB 1985




"Folla" var den største og fineste dampbåten"


Vi vil tro at mange i Ytterdisdriktet vet hvilken båt dette er. Ganske riktig, den heter "Folla" og hører hjemme i dampmaskinas tidsalder. "Folla" er den største, og i følge vår kilde den fineste, av de tre båtene som traffikerte mellom Ytre Namdal og Namsos i 20- og 30- åra. De to andre båtene som tilhørte Namdals Aktie Dampskibsselskap het "Herlaug" og "Rollaug".

"Folla og de to andre båtene dannet forbindelsen mellom Leka, Vikna og nåværende Nærøy og byen, og det var avgang to-tre ganer pr.uke.

Bildet ble tatt ved dampskipskaia på Teplingan. Årstallet er anslått til 1938. "Folla" gikk helt til like etter krigen da motorbåter med ny teknologi overtok.

Tormod Kristiansen og hans far skal ha vært kaptein på båten. Det samme skal Ragnar Roaldsen ha vært. (Bildet er utlånt av Arnstein Aune,

Teplingan).

AVISEN "YTRINGEN" 14 JULI 1987:

I "Ytringen" fra 7. juli viser et gammelt bilde av D/S "Folla" hvor de etterlyser dens videre skjebne.

Jeg skal bare prøve å fortelle det jeg vet. Den ble tatt ut av rutetrafikk først på 50-tallet og lå siden en lang tid i opplag i Namsos.

Senere ble den solgt til et entreprenørfirma som drev og bygde et kraftanlegg i Tjongsfjorden sør for Bodø. Den skulle benyttes som losjiskip under arbeidet.

Jeg fikk da i oppdrag å slepe den til Tjongsfjorden med "M/S Dregg" tilhørende Bdr. Brekkan. Den som senere i mange år lå i Hagavika som vrak. Den ble fortøyd i Tjongsfjord og tatt i bruk som losjibåt. Den lå der mens anlegget pågikk og forfalt. Det sies den tok inn vann og måtte til slutt forlates da ingen mer hadde interesse av den da anlegget ble ferdig. Til slutt sank den der og ligger visst fortsatt på bunnen. Mer vet ikke jeg om dens skjebne.

Det som undret meg da vi hentet den i Namsos var at ingen representanter fra Namdal D/S selskap eller andre Namsosinger var å se på kaia som ønsket å ta farvel med en av Namdalskystens tru sliter.

Hilsen Olav Løvik, Porsgrunn


"SKIPET" 2-82
SKIP OG LOKALFART I YTRE NORD-TRØNDELAG
Trekk fra historie og utvikling
Av Jørgen H. Bersvendsen

Kysten av Nord-Trøndelag med ytre Namdalen og Vikna er på mange måter en særpreget landsdel.
Med sine fjorarmer, øyer og sund peker sjøveien seg selvfølgelig ut som den mest fordelaktige transportvei.

Ja den er så helt naturlig at den overgang til landverts trafikk som i de senere år har skjedd i andre deler av landet, bare har vært beskjeden i dette området.

Fra midten av forrige århundre og i årene utover var det mange som gjorde forsøk på å drive en mer eller mindre regulær sjøverts befordring av gods og passasjerer, men måtte etter en tid gi opp.

Det hele var som regel for dårlig fundert og tålte ikke de økonomiske og driftsmessige påkjenninger som uunngåelig meldte seg.
Etter hvert ble det særlig to grupperinger igjen som tok fastere form og etablerte seg, det ene under navnet Namsos Dambskibsselskap og det andre Namdalens Aktie-Dampskibsselskap.

Begge selskapene hadde sitt hovedsete i Namsos og dekket hvert sitt fartsområde.
Disse to selskaper fant det i 1970 formålstjenlig å gå til en sammenslutning og dermed fikk vi det nåværende Namsos Trafikkselskap.

Det første tilløp til en viss lokalfart kan en føre helt tilbake til 1838 da hjuldamperen "Prinds Gustav" på 215 brt.
Og bygget av tre i London, i regi av postvesenet gikk fra Trondheim til Nordland med det primære formål å føre post frem til denne landsdel.

Skipet var bemannet med folk fra marinen. Men det hele var et eksperiment og det ble ikke holdt noen fast rute og farten opphørte i 1847. Så vel
Dette som senere skip som ble satt inn i farten anløp flere steder i ytre Namdalen (for eksempel Nærøysund og Gutvik), men gikk utenom selve Namsos som etter hvert utviklet seg til å bli det sentrale sted i Nord-Trøndelags kystområde.

Men selv ikke etter at Namsos var blitt ladested i 1845 eksisterte det noen fast sjøverts forbindelse.
Fra da av var imidlertid dette et krav som ble stadig sterkere hevdet hos befolkningen området, et område som hadde alle naturlige forutsetninger med et stort oppland, landbruk, tømmer – og treforedling og videre et stort fiske i havet og fjordene.

Mangelen på kommunikasjoner virket etter hvert hemmende på utviklingen.

Det aller første anløp av et dampskip hadde Namsos i 1851 med den skonnertriggete hjuldamperen "Nidelven" som var levert året før av Trondhjems Skibsværft/Fabrikker ved Nidelven.

"Nidelven" var byget av furu og var for øvrig det aller første dampskip bygget i Norge med henblikk på passasjerfart.
Inne i Trondheimsfjorden utviklet det seg også en viss dampskipsfart og en milepæl ble nådd i februar 1865 da "Kong Oscar" tilhørende Steinkjær Dampskibsselskap
ankom og ble satt i fart på fjorden, og også utover distriktene helt opp til Namsos.





Fraktbrev fra
D/S Nidelven, 1912.
Fra egen samling.




D/S "Folden"
Foto fra egen postkortsamling.



Fraktbrev fra D/S "Folden".
Fra egen samling



Aksjebrev fra Stavanger Skibsophugings Co.
Fra egen samling.

Men nå var det endelig kommet så langt at det 23. august 1879 kunne dannes et
nytt Namsos Dampskiibsselskap.

Selskapet overtok det tidligere nevnte d/s "Namsen" som ble satt i rutefart på Namsos og ut til distriktene utenfor og dessuten med en tur annenhver onsdag til Trondheim.

Men ny tonnasje var nødvendig og i 1891 fikk selskapet sitt første nybygg d/s "Nauma" som ble overtatt fra A/S Trondhjems Mek.Verksted.
Som en del av byggesummen overtok verkstedet gamle "Namsen" for 3000 kroner.

Verkstedet foretok en viss ombygging av "Namsen" og solgte den til kjøpere i Kabelvåg hvor skipet i mange år gjorde tjeneste som slepebåt.

Etter en grunnstøting ble den overtatt av Brødrene Tvedt i Svolvær som lot skipet reparere og det fikk deretter navnet "Tysfjord" som senere gle endret til "Tysfjord II".
Senere ble Albert Ellingsen i Skrova eier av skipet.

Siste eier var Hans Haugland, Herdla og skipet fortsatte i mange år i kystfart til det ble opphugget i februar 1973 og ble således 105 år.

Utover i 1870-årene hadde det etter hvert kommet til et sigende krav fra øyene og de ytre Namdals-distriktene,
særlig Kolvereid-området, om en bedre sjøverts forbindelse med fastlandet og med de øvrige deler av området.

Man syntes utviklingen gikk for sent i Namsos og gikk lei av å vente og i 1876 ble Kolvereid Dampskibsselskap stiftet.

Selskapet gikk til innkjøp av d/s "Trio" som samme år var blitt levert fra Søndre Værft i Trondheim. Skipet var opprinnelig kontrahert av Halvor Iversen, Trondheim for trafikk på Trondheimsfjorden.
"Trio" ble på folkemunne ofte kalt "Folla-Trio". Dette for å unngå forveksling med et annet skip ved navn "Trio", som samme år også var blitt innkjøpt til Namsos og vesentlig gikk i løsfart og slepeoppdrag.
Denne "Trio" ("Lille-Trio" eller på trøndersk "Litj-Trio") ble senere solgt til Bindal og deretter til Salsbruket Tresliperi (A. Collett) og omdøpt til "Oplaug".

Etter at Kolvereid Dampskibsselskap var gått konkurs i 1979 ble "Trio" ("Folla-Trio") overtatt av Namsos Dampskibsselskap og var i dette rederis tjeneste i 18 år.
Skipet ble så solgt til et annet firma i Namsos for å bli benyttet som slepebåt. I 1900 ble skipet solgt til Bodø og i 1906 til Svolvær. I 1912 ble det overtatt av et havfiskeselskap i Melbu og fikk navnet "Blaakvalen".

Det kan for øvrig nevnes at mens "Trio" var i Namsos Dampskibsselskaps eie, ble den i noen år ført av Otto Sverderup, den senere så berømte polarforsker og oppdager.
Skipet ble sannsynligvis opphugget i 1923.

Anstrengelsene for å få etablert et eget selskap til spesielt å ta seg av den sjøverts kommunikasjon i de ytre delene av distriktet hadde fortsatt
og resulterte endelig i at Namdalens Aktie-Dampskibsselskap ble stiftet i 1890.

I august 1891 fikk selskapet levert sitt første skip ds"Herlaug" fra Akers Mek. Verksted. I 1902 ble den etterfulg av d/s "Rollaug" bygget ved Kristiansands mek.
Verksted. I 1909 ble rederiets tredje og største skip d/s "Folla" (258 brt.) levert fra Ørens mek. Verksted i Trondheim.

Men det var ikke bare selskapene i Namsos som opererte på kysten av Nord-Trøndelag.

Også Inntrøndelagens Dampbaadsamlag, som fra 1900 gikk inn i Innherreds Aktie-Dampskibsselskap, ville være med og satte først sine skip d/s "Steinkjær" (bygget 1878 ved Nylands Verksted,
nå m/s "Rigel" av Sandnes) inn i ruten Trondheim – Namsos. Dette i konkurranse med Namsos – selskapet.

Senere satte Innherres – selskapet også den vakre d/s "Inntrønderen" (bygget 1889 ved Akers mek. Verksted)inn i ruten og i 1904 kom det nye store "Namsos" (2) bygget samme år ved A/S Trondhjems mek.
Verksted. Denne "Namsos" ble i 1951 solgt til Belgia og så vidt erfares opphugget i 1957.

Foruten dette ble det i årene utover også en viss konkurranse fra de tre storselskapene Bergenske, Nodenfjeldske og Vesteraalens Dampskibsselskap på strekningen Trondheim-Namsos.

Kystruteskipene tilhørende disse selskaper anløp nemlig også en rekke småsteder på strekningen Trondheim-Namsos. Dette var et følbart press for Namsos Dampskibsselskap.

Som et mottrekk til såvel denne konkurranse som fra enkelte andre hold gikk Namsos- selskapet til kontrahering av et nytt moderne skip og det ble
levert fra A/S Trondheims mek. Verksted i november 1903 og fikk navnet "Kysten".

Skipet eksisterer fremseles og er i dag bevart som veteranskip under navnet
"Kysten I" med hovedbase i Tønsberg.
Innsettelsen av "Kysten" innledet på mange måter et tideverd i lokalskipsfarten.

Skipet var ved levering avgjort det største og mest moderne lokalskip som opererte på norskekysten og var dessuten det første skip i denne kategori med elektrisk lys.

Selskapet var nå inne i en ekspansasjonsperiode og enda et nytt skip ble kontrahert, denne gang fra Akers mek. Verksted. Skipet ble levert i mars 1924 og fikk navnet "Aafjord".

Dette skip var noe større enn "Kysten" og ble bare kort tid etter levering rekvirert av marinen for å gjøre tjeneste som kystvaktskip under første verdenskrig som brøt ut i juni 1914.

I april samme år ble den samkjøring som hadde eksistert mellom Namsos Dampskibsselskap og Innherred Aktie-Dampskibsselskap avviklet.

Namsos-selskapet overtok den før nevnte "Inntrønderen" fra sin tidligere konkurrent og skipet gjorde utmerket tjeneste for de nye eierne i mange år.

I 1928 ble skipet solgt til Ofotens Dampskibsselskap i Narvik og fikk navnet "Skogøy" og fra 1953 omdøpt til "Tjeldøy".
I 1954 ble skipet solgt til Ole J. Tangstad, Tangstad i Lofoten og ble ombygget til rent lastefartøy ved verksted i Harstad. Skipet som nå fikk navnet "Tangstad" ble opphugget i 1960.

I 1930 ble det opprettet en samseiling mellom Namdalens Aktie-Dampskibsselskap og Torghattens Dampskibsselskap i Brønnøysund om trafikken mellom Namsos og Brønnøysund.

Denne fart ble opprettholdt med skipene "Herlaug" fra NADS og "Heilhorn" fra TDS i årene frem til 1933, og ble avviklet i 1935.

I de følgende år og helt til utbruddet av andre verdenskrig fortsatte de to lokalruteselskapene i Namsos å seile i sine respektive ruter uten større endringer i tonnasjeenhetene.

Da krigen kom til Norge i 1940 ble "Aafjord" rekvirert av den norske marine og assisterte i april-dagene under den allierte landsetting av tropper og materiell i Namsos – området.

Skipet ble bombet og beskutt av tyske fly til stadighet og sank 4. Mai i Breivika ved Bangsund. I juli samme år ble skipet hevet og slept til Trondheim for reparasjon.

"Nauma" var allerede siden 1939 blitt benyttet som vaktskip av den norske marine, men ble i april tatt "in Anspruch" av den tyske okkupasjonsmakt.
"Kysten" som i april 1940 lå i verksted i Trondheim for vårpuss, ble straks rekvirert av tyskerne, men frigitt allerede i juni samme år og satt inn i sin rute igjen i august.

Som erstatning for tapt tonnasje ble i 1941 innkjøpt d/s "Sortland" ex "Hadsel" bygget ved T.M.V. 1892, fra Vesteraalens Dampskibsselskap og satt i fart i ruten Trondheim-Namsos under navnet "Bjørnør"

Ved krigens skutt i 1945 sto Namsos Dampskibsselskap igjen med tre større lokalskip, nemlig "Kysten", "Bjørnør" og "Nauma".

Den sistnevnte var ennå en tid i marinens tjeneste. "Aafjord" lå i Trondheim i sterkt krigsskadet stand.
Namdalens Aktie – Dampskibsselskap hadde sine tre skip "Herlaug", "Rollaug" og "Folla".

Selskapene var klar over at tiden snart var ute for deres noe aldersstegne og nedslitte flåter og det ble satset på nyanskaffelser.

I første omgang ble i 1945 innkjøpt en såkalt fjordbuss fra Arendal og satt i samme fart under sitt gamle navn "Fjordfart".


Den fikk ikke så lang levetid i sin fart på Namdalskysten. Bare noen år senere fikk den store skader ved en kollisjon og reparasjon viste seg ulønnsomt.

I 1948 ble m/s "Vikna" overtatt som nybygg fra Brattvåg. Dette var en trebåt på 93 brt., en slags kombinertbåt for 100 passasjerer og 50 tonn last.

Så er vi kommet til 1953 og gamle "Folla" ble solgt til A/S Anlegg i Trondheim, omdøpt til "Rallaren"
og benyttet som losjiskip, mens veteranene "Herlaug" som var blitt omdøpt til "Lokkaren" og "Rollaug" ble solgt tre år senere (1956) til opphugging i Grimstad.



Aksjebrev fra Norsk Skibsopphuggings Co. i Grimstad,
hvor D/S "Herlaug" og DS "Rollaug"
endte sine dager. Fra egen samling.


Bildene til høyre viser en såkalt fjordbuss,
også kalt sjøbuss, i tysk tjeneste og med tysk mannskap ombord.
Det var laget svært få fartøyer av denne spesielle konstruksjonen.
Disse bildene viser sjøbussen "NS-31 eller "NS-32",
med navnet "Express" før hun ble beslaglagt.
Foto fra egen samling.











Sommeren 1954 fikk Namdalens Aktie-Dampskibsselskap levert et nytt og meget vakkert passasjerskip fra Trosvik Verksted i Brevik og skipet fikk navnet "Folla"(2).
Året etter, i 1955, fikk selskapet m/s "Herlaug"(2) fra T.M.V. i Trondheim.

Namsos Dampskibsselskap investerte store summer i en omfattende ombygging av "Nauma" og den ble igjen satt inn i sin gamle rute Trondheim-Namsos.
Senere ble den over lengre tid utleid til Bergen og gikk i lokaltrafikk derfra. I 1954 ble skipet solgt, først til en kjøper i Trondheim og deretter til Gerh. Voldnes i Fosnavåg som benyttet skipet til losjiformål.

Rutenettet ble også etter hvert utvidet med mindre bygderuter underholdt av forholdsvis små båter. En av disse var "Bråholmen".

Ved den forestående remplassering av eldre tonnasje var man samtidig nådd frem til et tideverv eller et generasjonsskifte om man vil.
Dampmaskinen tapte stadig terreng for motoren og det var derfor motorskip som nå kom som erstatning for dampskipene.

Allikevel ble "Kysten" påkostet forlengelse og en omfattende modernisering i 1954 og den fremsto etter dette som et meget stort og prektig kyst – og lokalskip.

"Aafjord" som fremdeles lå i opplag i krigsherjet stand og hadde sunket flere ganger, ble solgt i 1948 og i 1952 nedrigget til lekter. Som lekter "Fjordsol" ble den observert på kysten helt opp til sytti-årene.

Behovet for ny tonnasje ble påtrengende og et nytt skip ble kontrahert ved A/S Trondheims mek. Verksted. Det ble levert i 1954 og fikk navnet "Namsos"(3).
Skipet var et motorskip med maskineri og lugarinnredning akter og på alle måter en hypermoderne lokalbåt, men allikevel ikke den helt store suksess for selskapet.

Utviklingen gikk nemlig stadig raskere og nye typer trengte seg igjen frem. I 1969 ble "Namsos" solgt til Sea Services Shipping Co. Ltd i Folkestone, England og omdøpt til "Galway Blazer".
Senere ble den videresolgt til A.G. Hamilton i London og omdøpt til "Meti" og i 1977 igjen solgt til Stephensville Shipping, St. Johns, New Foundland. Gamle "Bjørnør" ble solgt til opphugging i 1962.

I 1964 fikk NDS levert "Nauma"(2) fra Løland Motorverksted i Sogn og den innvarslet egjen en ny generasjon skipstyper i lokalfarten.
Skipet representerte en total nyskapning – en pallebåt med brooppbygg og passasjerlugarer helt forut og lastedekk med kran og innkjøringsrampe for kjøretøyer akter.

Skipet betydde både en revolusjon og en rasjonalisering med sin forenklede lastehåndtering og med bare 8 manns besetning.




Disse enheter av forskjellige, men etter lang erfaring vel tilpassede skip,
er det som i dag opprettholder den livsviktige kommunikasjon sjøverts mellom fastlandet og øyene utenfor i det til dels meget harde sjøområde en har langs kysten av Nord-Trøndelag.


Selskapet høstet fort meget gode erfaringer med nettopp denne skipstypen og et lignende skip ble bestilt og levert fre Brattvåg i 1969. Det fikk navnet "Kysten"(2)
Gamle d/s"Kysten" ble samme år solgt til A/S Audun (S.Marcussen) i Tvedestrand og omdøpt til "Askaas". Som tidligere nevnt ble skipet senere overført til Tønsberg og er nå et veteranskip under navnet "Kysten I".

Bilferjene begynte i denne tiden for alvor å opptre også i disse farvann.
Allerede i 1935 ble en tidligere bygdebåtrute omgjort til ferjesamband, nemlig Ottersøy-Rørvik og den drives i dag av Helge Fjær med m/f "Ottersøy 4"
I de følgende år ble det opprettet en rekke ferjesamband for å knytte sammen øyene eller for å få forbindelse med fastlandet
Men senere er noen ferjer igjen forsvunnet som følge av at store og elegante brokonstruksjoner er kommet til i stedet.

Dette gjelder for eksempel sambandet Kongsmoen – Teplingan som ble underholdt av Ragnar Brækkan med ferjen "Foldereid", bygget i 1959 ved Ulstein mek. Verksted., Ulsteinvik.

I 1969 ble Follabrua ferdig og ferjen overflødig og overtatt i 1970 av NDS. Det samme skjedde med m/f "Lokkaren" bygget i 1960 ved Ulstein mek. Verksted.
Denne ferje, som var drevet av Ivar Kolaas ble fra 1977 overført til Namsos Trafikkselskap. "Jøa" (ex "Arnljot") bygget av tre i 1914 ble i 1962 av NADS satt inn i ferjesambandet Varpnes – Seierstad.
Den ble snart for liten for denne trafikken og i 1966 erstattet med "Jøa" (2) levert fra Ulstein mek,. Verksted, Ulsteinvik. Den gamle "Jøa" (1) ble samtidig omdøpt til "Botnan".

Selv om det alltid har vært og fremdeles er et visst privat innslag i driften av de sjøverts kommunikasjoner i dette distriktet, er det allikevel de to selskapene
Namsos Dampskibsselskap og Namdalens Aktie-Dampskibsselskap som har vært de sentrale

Som alt nevnt hadde det opp gjennom årene vært tanker fremme om en sammenslåing av disse to. I 1962 kom det hele et skritt videre da selskapene fikk en felles disponent,
men fortsatt eksisterte to styrer og to generalforsamlinger. I de følgende åtte år fortsatte arbeidet med den fullstendige sammenslutning og endelig fra 1. januar 1970 var den et faktum.

Av de to tidligere selskaper oppsto A/S Namsos Trafikkselskap. Skipene fikk nytt skorsteinsmerke – en sammensetning av de to tidligere rederiers merker –
nemlig sort topp over et belte i nasjonalflaggets farger og nederste del gul.

Moderne og hensiktsmessig tonnasje ble nå stadig tilført flåten. I 1973 kom den hurtiggående rene passasjerbåt/fjordbuss "Juvikingen" bygget av aluminium ved Westermoen Hydrofoil i Mandal.
De fremdeles meget gode skip "Folla" og "Herlaug" måtte begge finne seg i å vike for nye krav. "Folla" ble i 1978 omdøpt til "Stokke" og i 1989 solgt til Odd Berg,
Halden for under navnet "Akerø" å bli anvendt i sommerfart på Strømstad. "Herlaug" ble i 1974 solgt til Simon Møkster, Stavanger og derfra igjen året etter til Republic of Guinea Bissau.

I 1978 kom den tredje pallebåt fra verkstedet på Brattvåg og den fikk navnet "Folla"(3) og er således det tredje skip som trafikkerer Namdalskysten ved dette navn.
Den ble i likhet med "Kysten" satt inn i ruten på Namsos –Trondheim.

Den første i denne trio-serien "Nauma" ble overflødig for ruten og overført til et eget selskap A/S Na-Trade som opererer skipet i fraktfart langs kysten.
For lengre tid har det vært bortleid til Saltens Dampskibsselskap i Bodø for rute Bodø-Narvik. A/S Na-Trade disponerer også det lille m/s "Hoddøyvåg" bygget i 1965 ved Lysøysund mek. Verksted.

Lokalskipsfarten i dette området er naturlig nok også etter hvert blitt mer og mer dominert av vår tids skipstyper hvor bilferjer og hurtigbåter utgjør de markante trekk.

Vi er kommet over i vår egen tid og i dag finner vi bare ganske få enheter som kan sies å være av eldre dato, så som "Bølnes" kombinertbåt bygget i tre i 1941,
"Ny-Vigra", også en kombinertbåt av tre, bygget i 1950 og "Flatanger" bygget i Lysøysund i 1964.

Bilferjen "Geisnes ble levert fra Lysøysund mek. Verksted i 1967. I 1976 ble b/f "Lauvsnes" (ex "Osafjord") bygget 1959 overtatt fra Hardanger-Sunnhordalandske Dampskibsselskap.

Denne ferje ble for øvrig så sent som i april 1982 solgt videre til Hans Norland. Jørpeland. I 1979 kom hurtigbåt "Bjørnør"(2) levert fra Omastrand.
Videre må nevnes b/f "Leka" bygget i 1964 som eies av Rolf Østby.

Leka, og opererer i ruten Gutvik-Leka.


Disse enheter av forskjellige, men etter lang erfaring vel tilpassede skip,
er det som i dag opprettholder den livsviktige kommunikasjon sjøverts mellom fastlandet og øyene utenfor i det til dels meget harde sjøområde en har langs kysten av Nord-Trøndelag.

Side 1     Side 2    Side 3

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen