Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

D/S Mira Side 3

Vrak i Nordland > D/S Mira




SJØFORKLARING

Utskrift av rettsbokfor
Lofoten Herredsrett

År 1941 den 5. mars ble rett holdt på havnekontoret i Svolvær.

Dommeren: dfm. Kristen Syvertsen.

Sjøkyndig rettsvitne: Havnefogd G. Størmer, som har avgitt forsikring før.

Saka gjelder:
Sjøforklaring.

I anledning s.s. "Mira"s senkning sydost av Brettesnes den 4. mars kl. 9.30 formiddag.

Sjøforklaringen er rekvirert av Bergenske Dampskibsselskap v\ ekspeditør Kaarbø.

Tilstede: Rekvirenten Harald Kaarbø. Videre møtte for skipsinspektøren i Vestenfjeldske Ove M. Olsen. Framsto: Johan Dybwad Sagen, 48 år, bopel Nesttun, kaptein på s.s. "Mira", kjent med vitneansvaret.V. La fram mannskapsliste for s.s. "Mira" og videre kladd til dekksjournalen da dekksjournalen var gått tapt, samt journalutdrag som ble sammenholdt med kladden til dekksjournalen.V. Vedtok journalutdraget som sin rettslige forklaring i saken, det er sålydende:

Journalutdrag d\s "Mira" på reise fra Svolvær til Narvik 4/3-1941. Tirsdag 4/3. Svak ostlig vind, lettskyet. Ekspederte Svolvær kl.02.15 til 06.45. Kl. 7.30 passerte Molldøren.

Straks etter hørtes et skudd og like etter 2 skudd til. Man fikk da se i sydlig retning ca. 2 nautiske mil borte et krigsskip. Maskinen ble stoppet ved første skudd og der ble gitt full fart akterover i maskinen da de etterfølgende skudd hørtes, samtidig som det ble gitt alarm med dampfløyten. Da det nu var tydelig at skipet var truffet forut, gikk man straks i gang med å sette livbåtene på vannet samtidig som man lot bagbords anker falle. Passasjerene ble straks vekket og ble anmodet om øyeblikkelig å ta livbelter på og gå i livbåtene. Fra forskipet var endel sårede. Disse ble fordelt til livbåtene og man satte på vannet 2 redningsflåter for å få alle med.

Før man forlot skipet ble dette påny gjennomsøkt, men der var ikke flere å se eller høre. Litt over kl. 8 ble skipet forlatt av siste redningsflåte og man rodde og drev med vinden mot Brettesnes, hvor samtlige livbåter og redningsflåter kom inn.
Kl. 8.20 begyndte krigsskipet senkningen av "Mira" ved kanonild. Skipet kom i brand og sank etter ca. 1 times forløp. De sårede ble behandlet så godt som omstendighetene tillot. Sammen med en lege som var passasjer, ble noen sårede sendt til sykestuen i Svolvær. Andre sårede ble av engelskmennene beordret ombordsendt destroyeren til legebehandling. Passasjerer og besetning ble senere sendt til Svolvær med motorbåt.

J.D. Sagen, fører.                                  W. Holthe, 1. Styrmann.
(Sign.)                                                          (sign.)


V. forklarer videre at det var 1. styrmann og los Jensen som var på brua, da det første gang ble skutt mot skipet. V. ble vekket ved en støy og straks etter ringte styrmannen og sa at de var truffet av skudd. V. ga da beskjed med engang i telefonen at man skulde få båtene på vannet. V. gikk så opp på kommandobrua og overtok kommandoen og båtene og redningsflåtene ble satt på vannet hurtigst mulig. Man kunne tydelig se destroyeren som hadde skutt og siden senket skipet.

V. tilføyer at utsending av livbåter og redningsflåter gikk programmessig og i full orden uten antydning til panikk. V. og 2. styrmann samt en av besetningen fikk de siste sårede ned på redningsflåtene, og før de gikk fra borde var v. og 2. styrmannen rundt på hele skipet og undersøkte om det skulde være noen igjen. 2. styrmann hadde med seg lommelykt.

S.s "Mira" har et mannskap på 30 mann. Av disse ble 3 såret. Man kan ikke med nøyaktighet oppgi passasjerantallet, da passasjerlistene er gått tapt, men v. antar at det var ca. 60 passasjerer ialt. Av disse er 4 nå avgått med døden og 8 er såret og 2 savnet. V. anser det dog utelukket at disse er gått ned med båten. Av de sårede er 3 tyske soldater.

Skipet ble senket i ost-sydostlig retning av Brettesnesnakken ca. 1/3 nautisk mil av land. Dybden skal iflg. Kartet være ca. 60 meter.

Opplest og vedtatt.


V. avga forsikring på ære og samvittighet.

2. vitne:
William Margido Holthe, 41 år, bopel Bergen, 1. styrmann på s.s. "Mira", kjent med vitneansvaret.

V. har medunderskrevet journalutdraget for 4/3-41 og vedtar denne som sin rettslige forklaring. V. tilføyer at det ble først fyrt et skudd mot skipet, men v. hadde da ikke fått øie på destroyeren som skjøt. Maskinen ble øieblikkelig stoppet. Øieblikkelig etter kom nok 2 skudd og det var disse som traff "Mira". V. beordret full fart akterover i maskinen, samtidig som han brukte dampfløyten for å alarmere skipet. Han ringte så etter kapteinen som kom opp straks etter. Alle båtene ble satt på vannet, men på grunn av at det var endel sårede ble det for liten plass slik at ca. 14 ble satt på 2 redningsflåter. Utsetting av livbåtene foregikk i full orden uten noe som helst panikk.

Da v. kom på land i Brettesnes snakket han med noen av offiserene som hadde vært ombord på destroyeren. Disse beklaget da overfor v. at skipet hadde blitt rammet av de første skuddene, da disse var ment som varselskudd.

Opplest og vedtatt.


V. ble edfestet

3. vitne
: Ivar Ivarsen, 30 år gammel, bopel Bergen, 2. styrmann på s.s. "Mira", kjent med vitneansvaret.

V. forklarer at han lå og sov og ble vekket av en av pikene som sa at skipet sank. V. kom seg da opp på dekket. Han fikk ordre av kapteinen om å sette flåtene på fordekket på vannet og slakke ut ankeret. Siden var v. nede og hentet de sårede og fikk disse bragt ned i båtene og på flåtene. V. var så med kapteinen og gikk gjennom hele skipet. V. er helt sikker på at det ikke var flere igjen som det gikk an å redde, men tilføyer at i en lugar var panelingen falt ned og inventaret var smadret, slik at det kan tenkes at noen var drept på stedet og kunde ligge igjen der.

Opplest og vedtatt.

4. vitne: Alfred Jensen, 54 år, bopel Bergen, kystlos, kjent med vitneansvaret.
V. forklarer at de først hørte et skudd og det ble øieblikkelig slått stopp i maskinen. Straks etter kom 2 nye skudd, hvoretter det ble slått full fart akterover samtidig som man brukte dampfløiten. Deretter ble ankeret sluppet og man begynte å gå i båtene. Det hele foregikk i ro og orden. V. kan ikke si hvilke av skuddene som traff skipet.

Opplest og vedtatt.

V. ble edfestet og dimitert.

5. vitne:
Harald Johannes Høydal, 48 år, bopel Bergen, 2. Maskinist på "Mira", kjent med vitneansvaret.

V. forklarer at han var i maskinen. Han hørte først et smell hvoretter det straks ble meldt stopp i maskinen. 7 a 8 sekunder etter kom et nytt smell hvoretter det øieblikkelig ble slått full fart akterover. Maskinen gikk så med full fart akterover inntil skipet lå stille. V. tilføyer at skipet gikk med vanlig fart som er 12 mil.

Opplest og vedtatt.

V. ble edfestet og dimitert.

6. vitne:
Lauritz Jakobsen, 34 år, bopel Bergen, båtsmann på s.s. "Mira", kjent med vitneansvaret.
V. forklarer at han var i akterrummet da det første skuddet kom og han løp da opp på dekk samtidig som det kom 2 nye skudd. Passasjerene kom da strømmende opp og der ble gitt ordre til å sette båtene på vannet. V. var med den første båten som ble satt på vannet.

Opplest og vedtatt.

V. ble edfestet og dimitert.

Det bemerkes at rormannen ikke kan framstilles for retten da han ikke er sett siden han kom i land i Brettesnes.

Rettsvitnet hadde intet å bemerke, og utbetales kr. 8.-


Retten hevet.

Kristen Syvertsen (sign.) dfm.

Det Bergenske Dampskisselskap, Assuranseavdelingen.



Så rapporten fra commander in command,:
J.A. McCoy, H.M.S. Bedouin at sea,6th March, 1941.:

"CLAYMORE"

Enclosure No. 8 to Captain (D), 6th Flotilla`s No. 05C.

Dated 8th March, 1941.

H.M.S. BEDOUIN, at Sea,


Latitude 67 26`N.

Longitude. 00 20 W.

6 th March, 1941.

Sir,

I have the honour to state that my report on Operation  "CLAYMORE"
is as follows.

2. The operation orders were followed without insident until 0625/4 when H.M.S. BEDOUIN was leading the landing craft from H.M.S. QUEEN EMMA into Brettesnes. At this time a steam ship was observed proceeding at some speed Eastwards between Lille Molle and Store Molle. At 0625 a shot was fired across the ship`s bows, but she did not stop, proceeding at the same speed North of the Kalisker Rocks. A salvo from the forward group was then fires into her bow, two S.A.P. shells hitting the fore peak. She still did not stop and a second salvo was fired using the funnel/water line and steam poured from her side and funnel. Her speed fell away to nothing, and I proceeded to lead the landing sraft into the Northward of the Raustavene Rocks.

3. At 0655 the Military Force landed and signalled from the Jetty "Have landed ashore friendly". This information was passed to Captain (D), 6th Destroyer Flotilla, and instructions as to whwthwe the steamer should be sunk werw reqested. On receipt of these instructions I closed the ship, which was the S.S. MIRA, 1152 tons, of Bergen, and observed that she was being abandoned.

4. When this was completed and the parties on rafts had been closed by a Norwegian puffer, I proceeded to shell her. After about twenty rounds had been fired she started to sink slowly, and I returned to a position from which I could observe the landing operatipns.

5. At 0825 the shore station asked me to take onboard some prisoners and I agreed. I first proceeded to finish the MIRA quickly, she sank at 0846 by which time I had returned to Rausta vene Rocks where I embarked the prisoners at 0900.

6. H:M:S: QUEEN EMMA arrived at Port Y at 0945 and having hoisted in the A.L.C.`s and embarked more prisoners etc., proceeded to Port X, during which time I acted to escort.

7. From then on I was under the orders of Captain (D). 6th Destroyer Flotilla in H.M.S. SOMALI.

8. In difficult visibility Able Seaman Frederick Albert Harris, Officer Number Chatman SSX. 15545., sighted a German aircraft`s enemy report on 5400 k/c`s and prepared to jamb. The signal made was repeated and jambed by H.M.S. BEDOUIN, using thr German operating signal "wait", etc., and ordinary jambing.

9. Fire was opened on this aircraft at 1535 which continued intermittently for about an hour. No futher incidents occured.

10. If it is desired that any recommendations under Home Fleet General Order 121 should be made these will take the form of an Appendix to this letter.


I have the honour to be,

Sir,

Your obedient servant,

J. A. McCoy.

COMMANDER IN COMMAND.

Captain (D)

Sixth Destroyer Flotilla,

H.M.S. SOMALI.

Fraktseddel for gods sendt med D/S Mira 7. juni 1918.
Denne kan fortelle at det ble fraktet to esker tabletter, og at prisen det kostet å sende dette var kr. 2.50.-


Til slutt må det tas med en glimrende skildring av hva som skjedde denne vårdagen.

Har valgt å sitere fra boken:


LOFOTRAIDET 1941 - TORDEN I MARS -
av Harry Westrheim, Bjørn Nilsen og Dag Skogheim.


"PÅ "MIRA:"

Torbjørn Henriksen, 67 år, Svolvær, var 7 år den gangen han gikk om bord i nordgående hurtigrute "Mira". Den gang var det vanskelig for sjøverts kommunikasjoner å holde ruta. "Mira" som skulle gå etter ruta kl. Halv ett på natta, kom seg ikke av gårde fra Svolvær før klokka halvsju den morran. Da lå den britiske flåten klar rett utfor skipsleia. 7-åringen Torbjørn og hans mor skulle til Harstad for å besøke faren som lå alvorlig sjuk på Harstad sjukehus.

De hadde gått tidlig om bord. Styrmannen hadde gitt dem lugar nr. 3 som lå to dekk nede. Datidens hurtigruter var trange, lugarene på 3. Plass kummerlige. Det var vanlig med firemanns lugarer. En slik lugar hadde to køyer på hver side. Køyene var vanlige jernkøyer, og avstanden mellom disse to køyerekker var omlag 90 cm.

"LUGAR NR. 3 OPPTATT"

Torbjørn og mor hans skulle altså dele lugar med to andre. På vegen til lugaren snakket de med flere svolværinger. Det var Karoliussen, Søren Svendsen, Steffensen, Jakobsen. Maler Brede hadde ikke fått seg lugar. Han skulle sette seg i damesalongen. Den var bak en trapp på samme dekk som lugar nr. 3. De så ikke mer til ham.

Da de to kom til lugaren, var den opptatt. Styrmannen gransket sin journal og mente at lugaren skulle være ledig. Han gikk ned, kom tilbake og sa at Torbjørn og mora hans kunne få en lugar på 1.-plass, og det ble redningen.

En stund etter at båten hadde rundet Kuba-odden, kom braket, et kraftig smell med et dirrende ekko som hang igjen i skroget. Torbjørn og flere med ham kom seg ut på dekk i bare undertøyet. Krigsskipet så de i en avstand av 400 meter, men om det var engelsk eller tysk var usikkert.

Det gikk mange rykter i den tida. Det ble sagt at det var tyskerne som senket hurtigrutene for å legge skylda på de allierte. Det begynte å bryte ut panikk. Selv fikk Torbjørn sjokk, og ble rammet av redsel. Han forsøkte å kle på seg livbeltet, men fikk ikke fingrene til å fungere da han skulle knytte stroppene fast. En av mannskapet kom da og fikset stroppene. Han var helt apatisk og var overbevist om at det var siste gang han så landet der inne. Livbåtene begynte å ro fra.

To av dem hadde sårede ombord, og flere ble heist i seil ned i livbåtene. En livbåt var igjen. Han måtte opp på brudekket for å gå i leider ned til livbåten. I mens forsvant moren hans. Torbjørn var på veg opp igjen for å leite etter henne. Da fikk han se moren komme klatrende på yttersida av båtrekka som gikk utafor skansekledninga i flukt med rekka. Hun hadde dermed fotfeste slik at hun kunne entre langs rekka til leideren og til livbåten. Det var samme styrmannen som nå hadde kommandoen over livbåten. Han sa: "Ja, denne gangen var dere heldige."

Torbjørn forteller at det var interessant å se de forskjellige mennesketypene i en slik dramatisk og forferdelig situasjon.

"Vi vil på land", ropte de. Styrmannen prøvde å roe dem ned så godt han kunne. Det var ennå mange igjen på dekk.

Helter? Det måtte være Søren Svendsen og Albert Jakobsen. De to hadde kommet seg i livbåten som ennå var festet til en fortøyning bak under hekken. "Hvor er Karoliussen? Noen sett ham?"

De får en offiser med seg, entrer opp, og alle tre går fram til lugaren nede i kappa. Det steig tjukk røyk opp fra lugartrappa. Det var reine inferno der nede. Så var det også stor usikkerhet om det ville komme flere salver fra krigsskipet. De måtte gi opp å leite etter kameraten, og kom seg etter en fem minutts tid tilbake til livbåten. Livbåten kom seg laus fra

"Mira". De så destroyeren gå på veg mot Brettesnes. Skytinga begynte igjen før livbåten var kommet seg i le. Flere salver ble avfyrt mot "Mira" som sank foran øynene på livbåtfolket. Men tilbake til den lugaren som lå helt fremme i baugen. Kåre Grimstad hadde denne lugaren denne ulykkesmorgenen. Under bombardementet måtte han klatre over et krater som hadde dannet seg, et hull gikk ned i båten og helt opp slik at han så himmelen som granatene hadde sprengt åpning til. Han fikk skadet foten i noe glasskår. Disse sårene var usynlige til å begynne med.

Det satte seg ondt i såret og noen år etter "Miras" forlis døde han. Så man kan gjerne si at han var nok et offer etter nedskytningen av "Mira".

"Mira" fikk et varselskudd før hun gikk inn Moldøra. Destroyeren "Bedouin" fortsatte og nådde "Mira" på den andre siden av Lille Molla ganske fort. Neste skudd var da en fulltreffer. Det heter seg at kapteinen på "Mira" ble truet med revolver i ryggen, holdt av sjefen for den tyske styrken på omlag 20 mann som befant seg ombord. Ikke stopp! Torbjørn forteller videre at tyskerne kjempet for å komme seg i livbåtene, og overlot dem ikke godvillig til de sivile. "Mira" ligger der i leia, der du legger om kursen på veg nordover. Hvor mange som ble drept, kan ikke Torbjørn Henriksen si, men 6 svolværinger gikk ned med "Mira".

Erling Rellevik, 74 år, fra Austrheim, var fyrbøter ombord i "Mira" da den lå ut på sin siste ferd morgenen 4. Mars. Han forteller at det kom et varselskudd fra destroyeren "Bedouin"
"Mira" stoppet ikke, for en tysk offiser hadde tatt kommandoen fra skipperen. Med revolver i handa forlangte han at skuta skulle fortsette med full fart. "Bedouin" svarte med ildgivning.

Det første skuddet gikk inn like over skorsteinen. Et av de neste skuddene gikk inn i en stor lugar i forskipet. Der lå det endel mennesker.

Det var bare et tynt skott inn til mannskapslugarene. Kullemperen lå like innenfor. Han fikk skutt av begge lårene. Han døde om bord i "Bedouin" på veg til Scapa Flow. Fire av mannskap og passasjerer ble drept under skytinga. 3 døde av skadene. Alarmen gikk med en gang båten ble beskutt, og folk kom seg i livbåtene. Livbåten Tellevik var i, kom inn til sildeoljefabrikken på Brettesnes.

Tyskerne oppførte seg ikke på noen uanstendig måte. Alt gikk for såvidt greit for seg. De engelske soldatene var ikke kommet inn til Brettesnes da livbåten landet. Her ble de traktert med mat og tatt rede på av befolkningen.

Odd Ringstad var nede på kaia da de sårede fra "Mira" kom til kai. Han var med de første som hjalp til med å få dem på land. De var 8-10 personer. Det var helt forferdelig. De kom med en fraktebåt som var lastet med fisk, og de var bare lagt oppå fiskekassene. En presenning var lagt over kassene. De fleste var bevisstløse. Noen døde.
"Æ trur det var noen fra mannskapet. Det var flere som æ trur ikkje kunne berge livet. Æ kjente ingen av dem, men de var jo ugjenkjennelig for de var oversprøyta med sot og olje.

Æ var med og bar opp noen til hotellet der engelskmennene hadde satt sammen noen bord og laget provisorisk hospital. Der ble de tatt hand om. Senere ble de kjørt til Gravdal, de som hadde mulighet til å overleve".

Asbjørg Bjørnstad, 82 år, har bodd i Svolvær i 54 år. Hun forteller at hun og mannen ble vekket om morgenen 4. Mars av noe som lignet tordenvær.

Men tordenvær i mars? Hun stod likevel opp og hushjelpen fortalte at det lå en tysker i hagen. Ute på gata kom engelske og norske soldater. Noen gutter kom springende og pekte mot hagen der tyskeren lå. Han ble tatt hånd om.

En bil kom rundt med ropert og etterlyste sanitetsfolk. De måtte melde seg på hotellet. Asbjørg Bjørnstad var utdannet sykepleier og meldte seg.
Hun ble satt som vakt over en kvinne som var sterkt skadd i magen og lå med tarmene ute. Hun lå bare og skulle dø. Hun kom fra hurtigruteskipet "Mira", var en av mannskapet eller passasjer.

Det var bare en lege og mange skadde, så han kom ikke til henne mens fru Bjørnstad satt der. Hun bare døde.

"MIRA"

Selv 50 år etter kan vi ikke forlate hurtigruteskipet "Mira" og dens skjebne. Hvorfor senket egentlig engelskmennene "Mira"? Det var fem engelske krigsskip i farvannet, og de hersket suverent over alt som fløt på havet den morgenen.

Hvordan kunne "Mira" være en trussel mot denne enorme overmakt? Vel, det var noen tyskere om bord, ca. 20 soldater. Det heter seg at lederen for denne troppen truet kapteinen med pistol til ikke å etterkomme den engelske stoppordren.




Men der fins også andre versjoner om forklaringer på hvorfor ikke hurtigruta stoppet. Hvorfor gikk ikke destroyeren "Bedouin" opp til hurtigruta og sendte prisemannskap om bord?
Selvfølgelig er det lettvint å sitte og resonnere over hendingene i ettertid, men vi snakker her om en nasjon som i århundrer hadde behersket havene - som hadde lang erfaring i kapringens vanskelige kunst - også som henfarne sjørøvere.

Den engelske nasjon sier ikke nei til å bli sett opp til det vi forbinder med høvisk framferd og ikke til primitive slaktere av sivile og forsvarsløse skipspassasjerer.

Historien om "Mira" viste at sjefen på "Bedouin" ikke behersket situasjonen, var nervøs, og samtidig "trigger happy" som enkelte engelske iakttagere har fortalt oss.

Det var jo også meningen at spesialskipet "Hamburg"skulle taes som prise, men slik gikk det ikke. Hvem er så tapere i all krig? Først og fremst sannheten og likestilt med den, sivilbefolkningen.

Og heltene? Denne gang er det igjen sivile mennesker som uten våpen entrer "Mira" for å leite etter en savnet kamerat, og ombord på destroyeren gjorde kanonerene seg klar til en ny runde.

Bakgrunnen for det første raidet mot Lofoten.



KRIGENS MØRKESTE FASE -


DESPERAT BEHOV FOR MOTTREKK.


Internasjonalt gikk krigen høsten 1940 inn i sin dystreste fase. Hitler og de tyske krigsmaskinene hadde knust all motstand i Europa - bare engelskmennene holdt enda ut.

Men også de var hardt presset. Med nød og neppe var deler av hærstyrkene deres evakuert hjem etter nederlaget ved Dunkerque i slutten av mai.
Nesten alt utstyret gikk tapt. Ja, så ribbet var de at treningen av nye soldater i den første tida etterpå foregikk med trestokker i stedet for geværer:

De hadde simpelthen ikke et våpen til hver mann!

Hitler triumferte og forberedte den endelige invasjonen av De Britiske Øyer. Troppene hans sang "Wir fahren - gegen Engeland"!

I denne tida lette Churcill og de britiske ledere desperat etter lyspunkter, uansett hvor små og uviktige de egentlig kunne være.
Da dukket ideen om lynaksjoner mot de fiendekontrollerte europeiske kystene opp.


 

"Nålestikk-aksjoner" ble de kalt - "Hit-and-run-operations". Tanken var at små, spesialtrente styrker skulle tas sjøveien inn til steder der ingen ventet dem, og at de skulle slå til, sprenge, sette i brann, ta fanger og få med seg frivillige - og så stikke av igjen før fienden hadde fått summet seg.

Normal krigføring var dette ikke, derfor trengtes egne enheter som samarbeidet på tvers av våpengrenene: Hæren og marinen måtte gå sammen og legge vekk normal arroganse og mistro seg imellom. Toppoffiserene var skeptiske, Chiefs of staff gikk imot: Hva var dette for irregulært fanteri?

Men Churchill skar igjennom prestisjen og sjalusien; ideen var simpelthen genial. Ikke minst fordi den krevde så liten materiell og mannskapsmessig innsats, mens resultatene kunne bli svært synlige - ihvertfall moralsk og propagandamessig.
Det gjaldt bare å vite nok til å velge riktig tid og sted.


DS Mira

under kroningsreisen;

fra Larvik.






Da det første raidet mot Lofoten etter en del frem og tilbake ble satt i verk, visste man mye om de stedene som ble pekt ut: I Svolvær og Lofoten var ikke bare fiskeforedlingsanlegg og oljetanker plottet inn som mål på forhånd. Det moderne frysesekipet "Hamburg" var spesielt nevnt som et fristende bytte. Man visste også utmerket at et eksemplar av den viktige kodemaskinen Enigma befant seg ombord på den armerte tråleren "Krebs" i Svolvær.


For å bryte den tyske marinekoden, var det svært viktig å sikre seg "Enigma". (Og det klarte man - det vil si man fikk tak i tilstrekkelig av kodedokumentene til å løse gåten. Dette er en dramatisk historie: Maskinen ble kastet over bord, men en del dokumenter ble altså berget).

Dette førte til at britene i løpet av de neste to månedene klarte å løse mesteparten av de tyske kodemeldingene med en forsinkelse på bare fra tre til sju dager. Grunnlaget ble gjennom dette arbeidet også lagt for flere senere gjennombrudd, sier F:H:Hinsley i boka "British Intelligence in the Second World War, Bd 1, s. 337.


HVA VAR HENSIKTEN MED LOFOTRAIDET 4.MARS 1941?

Da den lille flåtestyrken stevnet inn Vestfjorden grytidlig denne mandagsmorgen og soldatene tok seg i land, trodde folk selve befrielsen av Norge var i gang. Først etter hvert ble det klart at så vel var det ikke. Strandhogget var bare en kort visitt, både britene og de 52 nordmennene som var med dro tilbake igjen samme dagen. Dette ble et skår i gleden nesten med det samme, selv om norsk og engelsk flagg ble plantet i en snøhaug på torget i Svolvær, og mange har snakket om 17-mai-stemning disse formiddagstimene.

I ettertid er det ikke vanskelig å fastslå hovedhensikten med raidet: Det var viktig å få prøvd ideen med raid utført av kommandostyrker i praksis, for å vise at de nye kampenhetene hadde livets rett.
Enda viktigere var det å komme ivertfall såpass på offensiven og samtidig få satt en støkk i tyskerne. Hitler hadde uendelig lange kyststrekninger å passe på, og han skulle helst måtte leve med frykten og invasjonen - uventet. Viktigst var likevel den moralske og propagandamessige sida.

Særlig folk hjemme i England trengte sårt en oppmuntring i all motgangen. At det virkelig var disse sidene som ble vurdert som viktigst viser ikke minst mediedekningen raidet fikk.

Både presse og filmavis brakte øyeblikkelig fyldige skildringer av hva som hadde foregått langt der oppe i isødet. (Bare en gjerning ble unevnt: Senkningen av hurtigruta "Mira").



Side 1    Side 2    Side 3     Side 4     Side 5

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen