Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

HMS Effingham Side 5

Vrak i Nordland > HMS Effingham



Så, klokka 20.30, da jeg hadde regnet ut at jeg hadde fått dobbelt så mye
som den garanterte grensa på 40 tonn last,
bestemte jeg meg får å dra til sjøs for å protestere
høylytt via "C- and C"en til kommandoen for the Army.



Lord Cork var travelt opptatt, men etter at jeg hadde gitt mine protester til kjenne,
returnerte jeg til skipet. Der fortsatte lasten å tårne seg opp.
Nå var det ikke 40 tonn, men 130 tonn!
Det var mat nok til å brødfø en hel hær, ruller på ruller med piggtråd, og Gud vet hva!

Jeg begynte å seile ved 4-tiden om morgenen, i klart dagslys. Som eskorte hadde jeg cruiseren og destroyeren. Vi dro så langt som vi visste at Hun-flyene ikke hadde sett oss.

Mens "Chobri’s" ekspedisjon tidligere hadde seilt ned Vestfjorden, dro vi på utsiden av Lofoten.
Dette var en mye lengre tur, men det var mindre sjanse for at vi skulle bli oppdaget av fienden.

Vi var nødt til å holde 22 knops fart, hvis vi skulle rekke frem til Bodø ved midnatt.
Våre operasjonsordrer ble sendt ut på en nokså uortodoks måte; de ble nemlig sendt som et signal fra "C-and C" som sa at "Effingham" ble eskortert av sånn-og-sånn og skulle fortsette til Bodø, etc., etc."

Og dette samtidig med at minst en av cruiserne ikke hadde fått noe informasjon om operasjonen før hun seilte av gårde.
Hennes eksemplar av ordren var blitt sendt til meg slik at jeg skulle sende det videre til henne.

Men jeg hadde ikke hatt anledning! Senere på morgenen ble jeg dermed noe overrasket da jeg mottok signalet fra henne:

"Hvor skal vi?"




Reisen på utsiden av Lofoten foregikk uten de store begivenhetene, bortsett fra en og annen skremsel fra undervannsbåter.

Min unge og dyktige navigatør, Michael Blake, og meg selv diskuterte spørsmålet om ankomsten til Bodø;
skulle vi ankomme hovedruta, eller skulle vi gå gjennom bakdøra, en mindre merket passasje, men kanskje bedre passasje?
"Chobri" hadde blitt senket under en lignende seilas en uke tidligere.

Det var dermed sannsynlig at Hun regnet med at noen ville prøve et nytt forsøk på å komme til Bodø.

Det var ikke helt usannsynlig at nyheten om oss hadde nådd fienden gjennom overvåkingen av Harstad.
De kunne også ha fått øye på oss. Det hadde nemlig vært en rekke rapporter om ubåter, som var sett rett ved Bodø-kanalen.





Disse bildene
viser tydelig
forandringeneog
ombyggingene
som ble
gjort på
"Effingham"
gjennom hennes
ombygging i
1937 - 38.




De to øverste bildene viser henne i
midten av 1930-årene,






Bildene over er fra 1938.
Foto:
David Dellit, Australia.


For å summere det hele opp, så var det mange faktorer i retning av en overraskende ankomst fra vår side; eller i hvert fall våre beste forsøk på å oppnå det.
Navigasjonsmessig så var det risikabelt å bruke bakdøren. Men – hvis du ikke er forberedt til å ta noen sjanser, kommer du ikke langt i krig.

Om bord i "Effingham" hadde vi et svært detaljert kart over denne bakdør-passasjen som var svært detaljert.
Våre Admiral-kart hadde ikke disse detaljene. Merkingen på det norske kartet var lett og lese, og så ut til å være greit å navigere etter.

Så, etter å ha tenkt nøye over saken, signaliserte jeg til Admiralen om bord i "Cairo" og ga ham alle argumentene for å lede skvadronen gjennom bakdøra.

Han spurte meg om jeg hadde vært i Bodø før, hvorpå jeg svarte "Nei". Kort etter godkjente han forslaget mitt.
For å legge best mulig til rette for navigeringen, foreslo jeg, tror jeg, at destroyerne som skulle følge etter meg, i stedet kjørte foran meg inn mot Bodø.
Cruiserne skulle forbli utenfor havnen, slik at de kunne tre støttende til med A.A. - skytevåpenet sitt.( Anti Aircraft).

Det eneste som var synd var at jeg ikke hadde hatt mulighet til å diskutere operasjonen med Admiralen før jeg seilte.
Det hadde under alle omstendigheter vært normal og fornuftig praksis.

Ved 05.30.- tiden kom det rapporter om et fly som var sett komme lavt et stykke unna. Ble vi skygget?

Rett etterpå kom det signal fra Admiralen til skvadronen, om at "Effingham" skulle fortsette i henhold til tidligere ordre,
og et de to destroyerne skulle posisjonere seg, bare 1 ½ cable foran, på "Effingham"s styrbord side. A.A. – cruiserne skulle posisjonere seg bak meg.

Jeg satte kursen etter at ale navigasjonsmerkene var klare, og ledet cruiserne inn til den riktige kursen.

Jeg holdt øye med de, og manøvrerte de på signal. Kursen vår forlot Faksen-grunnen,
som var svært nær, men alt så klart ut. Vi holt fortsatt 22 knops fart og alt gikk greit.

Plutselig så vi at destroyeren
"Matabele" som lå rett forut, vrengte over raskt, og det kom med ett svart røyk.

Etter at hun hadde endret kursen drastisk, slakket hun ned på farten.
Jeg ante trøbbel (hun hadde truffet grunn og mistet en av propellene). Rett etterpå traff det gode skip "Effingham" noe.

Jeg skjønte med skrekk at jeg hadde revet bunnen ut av skipet, og mistet all styringskraft. Jeg var et vrak.


Vi hadde truffet en klippe som ikke var merket på kartet, og var nå i 55 fathoms vann…ubrukelig og umulig å manøvrere.
Vi kunne synke når som helst.

Skipet var ferdig. Operasjonen var over, og jeg hadde
1750 sjeler om bord. Vi kunne bli angrepet av fly hvert sekund nå.

Disse øyeblikkene var uten tvil de verste i mitt liv.

De cruiserne som fulgte etter, så min bønn om hjelp. De skar av i en brå vinkel. Skipet som kom rett etter oss, flaggskipet, trodde også i et øyeblikk, at hun hadde truffet noe.

Rapporter kom inn, og de fortalte at fyrrommet var oversvømmet av vann og det stag raskt. Dette betydde alvorlig fare for brann, siden oljefylt vann nærmet seg ovnene.
Det gode gamle skipet holdt seg på rett kjøl, selv om hun sank svært sakte. Jeg hadde ikke noe elektrisk kraft om bord, og kunne ikke få de store livbåtene ut. Bare de hånddrevne kunne settes på vannet.

Mannskapet oppførte seg fantastisk, selv i de alarmerende omstendighetene. Sjøfolkene insisterte på at soldatene skulle forlate skipet først. Vi fikk ut noen små båter.
Det samme klarte destroyerne. Så kom "Eclipse" opp på siden. Hun lå rimelig dypt i vannet. Hun fikk 600 personer om bord, og overførte disse til cruiserne.

Imens drev skipet sakte fremover mot en liten øy. Admiralen signaliserte at jeg skulle la skipet synke i dypt vann, men med så mange menn om bord, så jeg ikke det som særlig sannsynlig.

To soldater falt over bord mellom skipet og "Eclipse", men ble reddet. Alt foregikk i ordnede former, selv i disse forferdelige omstendighetene.

I mellomtiden dro en av cruiserne inn til Bodø på egen hånd for å samle alle lokale krefter som var tilgjengelige, slik at de kunne komme oss til unnsetning.

Ombord hadde vi det nå travelt med å ødelegge alle hemmelige papirer og alt som omhandlet våre operasjoner.

Jeg er ikke sikker på hvor lang tid hele operasjonen tok. Men jeg kan si at alle om bord ble evakuert trygt. Jeg forlot henne som siste mann. Jeg hadde da et meget, meget tungt hjerte.

Innen den tid hadde vi drevet mot en lang klippe i 30 fot dypt vann, nær en liten øy. Der hellet skipet over i en 40 graders vinkel, og vannet nådde nå øvre dekk.
Om bord på flaggskipet rapporterte jeg katastrofen til Admiralen.

Han bestemte cruiserne og en destroyer skulle trekkes tilbake så raskt som mulig. Jeg fikk ha "Eclipse" inntil videre.
Jeg returnerte så til skipet for å losse så mye som mulig av lasten, slik at denne kune brukes til Bodø.
Admiralen sa at jeg ikke skulle ha "Eclipse" lenger enn nødvendig, siden det helt sikkert ville komme et flyangrep meget snart.

25 frivillige, både offiserer og mannskaper, ble med meg videre i redningsarbeidet. Da vi kom om bord, var allerede to små kystdampbåter og en rekke mindre båter fra Bodø i gang med å losse av last fra "Effingham".
Vi klarte å losse all lasten og vi undersøkte nøye om det var hemmelige dokumenter i kontorer og kabiner. Skipet lå i en skitten blanding av olje og vann

Det ble vanskelig å bevege seg mellom dekkene mens skipet tippet over. Alle S.P’er og C.B’er hadde blitt fjernet tidligere da skipet ble forlatt.
Mens vi var travelt opptatt om bord, dukket et Dornier fly opp omtrent en mile unna. Samtidig, heldigvis, dukket også to av våre Skuas opp fra "Ark Royal",
som opererte som støtteskip omtrent 100 miles ute på havet. Verken Dornier eller Skuas-flyene så hverandre, før vi signaliserte til Skuas for å fortelle de om Hun-flyene.

Med ett forandret de kurs og begynte å jage. Dornier-flyet ga full gass og stupte ned omtrent til havnivået, med jagerne i hælene. Dessverre hadde Dornier-flyet nok motorkraft til å slippe unna.

En av de frivillige var en ung mitskips-mann, Rushbrooke. Etter eget initiativ hoppet han inn i en av Bren-carrierne på båtdekket. Dette var et kjøretøy han selvfølgelig aldri hadde vært inne i før. Men med utrolig dyktighet og viljekraft, klarte han å kjøre den over en rampe og over i en av kystsdamperne som lå ved siden av. Han klarte helt alene å redde ikke mindre enn fire av carrierne. Disse ble fraktet til Bodø. Dette var fantastisk arbeid av en ung mann.

Etter at vi hadde berget alt vi kunne finne av verdi, og mens vi tenkte på Admiralens instruksjoner om ikke å risikere å miste "Eclipse", forlot vi skipet med tunge hjerter. Vi reiste med "Eclipe" mot Harstad. Jeg var i dårlig forfatning da, totalt utmattet og fysisk utslitt.

På veien tilbake, i kapteinens kabin, tenkte jeg over det som hadde skjedd. Jeg begynte å skrive den foreløpige rapporten om tapet av "Effingham". Mens jeg gjorde det, slo det meg at selv om skipet var et vrak som nå ikke kunne flyttes, og at vi hadde fjernet alt det hemmelige, så hadde vi ikke vi ikke sørget for at våpnene om bord ble ubrukelige. Dermed gikk jeg opp på broen og sa til kapteinen at vi måtte vende tilbake, selv om dette kunne bety at vi ble et lett mål for flyangrep. Vi returnerte, og på veien tilbake så vi et fiendtlig speiderfly.

De samme frivillige som tidligere hadde tømt "Effingham", inkludert min svært trofaste ex-Gunnery offiser Packard, (senere drept av japanerne, etter å ha flyktet fra Singapore) brukte omtrent en time ombord med å sabotere alt som kunne brukes. Vi gjorde også et siste søk for å se om vi hadde glemt noe verdifullt. De vi til slutt satte kursen mot Harstad, beordret jeg "Eclipse" til å fyre av en torpedo mot det gode skips svakeste punkt, under hovedmasten. Torpedoen traff der den skulle, og skipet tippet over enda mer. Jeg fant senere ut at hun var blitt fotografert av Fleet Air Arm.

Jeg må ta med en digresjon om Packard, som jeg nevnte ovenfor. Han hadde vært vår Fleet Gunnery Officer i forberedelsene og i ni tideler av tiden i Harstad.
Han hadde ikke så rask hjerne, men arbeidet hardt og samvittighetsfullt, og var svært pliktoppfyllende. Som mange andre, så arbeidet han seg nesten fordervet.

Derfor var det med tungt hjerte jeg måtte spørre C-in-C å utpeke en etterfølger for ham. Mens vi var i Harstad var det ikke noe skip tilgjengelig på lenge til å frakte ham tilbake til England.
Så, med en utrolig evne til å tjene samfunnet, ba han om å få bli, og heller få en mindre viktig jobb.
Han var fullt kar over at alle om bord visste at han var fjernet fra den tidligere jobben sin, med begrunnelsen at han ikke kunne utføre den lenger.

Når han da samtidig gjorde dette, og satte seg selv i en flau posisjon i forhold til sine skipskamerater, ja da var han et ypperlig eksempel.
Så, da han hørte om planene for Bodø, ba han tynt om å få bli med, selv om det nå var ordnet med transport til England. Selvfølgelig lot jeg han bli med.
Da han senere kom tilbake til England, ble han tilbudt en stille jobb, slik at han kunne komme seg igjen. Men jeg var ikke overrasket da jeg hørte senere at han tjenestegjorde i Singapore.

Der var han en av de siste som flyktet. Han ble tatt til fange, og jeg tror han døde i fangenskap. En ypperlig offiser.

Etter hvert kom vi tilbake til Harstad. Vi ankom neste formiddag. Jeg rapporterte til Lord Cork at skipet mitt var tapt og at ekspedisjonen var mislykket.
Jeg tok med alle skissene.

Han var svært menneskelig og hilste meg med "Vel, Howson, jeg er svært lei meg for dette.
"Vi samtalte omtrent en halv time om det som hadde skjedd.

Han fortalte med at jeg, min kommandør, navigatøren og halvparten av offiserene mine skulle dra til England samme kveld om bord i den polske transportbåten "Sobieski".

Resten av mannskapet mitt måtte dessverre bli igjen. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i.
Men det var nødvendig at de bemannet de skipene som var igjen på den håpløse underbemannede basen.

Jeg bad om at de måtte få slippe, men behovet var for stort. Det var med stor sorg jeg måtte forlate dem i Harstad.
Jeg brukte et par timer på å fullføre den første rapporten, med medfølgende detaljer.

Klokka 15.30 måtte jeg gå om bord i "Sobieski" som ventet med motorene i full gang ved inngangen til havna, klar til å seile.

Hun-flyene bombet nå havna, og det var nå viktig å få konvoien vekk så raskt som mulig.
(Konvoien besto av "Patori", som var søsterskipet til "Sobieski",
hvor Commodoren var ingen annen en Admiral Hornell, min gamle venn og en gang stabssjef i "Conqueror", i tillegg til "Sobieski".)




Bildet under er antakelig tatt i Narvik-området 1940.
Legg merke til malmskip og vårkledde fjell i bakgrunnen.
Foto:
David Dellit, Australia.




Postkort av
HMS Effingham

Slik lyder altså kaptein Howsons "uoffisielle" versjon.

På de to neste sidene kan du lese den offisielle militære sjøforklaringen på forliset,
skrevet av kap. Howson, Kommanderende Admiral Admiral of the Fleet;

The Earl (Jarlen) of Cork and Orrey og viseadmiralen ombord på
H.M.S. "Coventry",  et av skipene som seilte sammen med "Effingham" da hun forliste.

(Også hun, dvs H.M.S. Coventry, hadde landkjenning under kjølen, men ble ikke skadet).

Følg med! Dette er spennende lesning.

Side 1    Side 2    Side 3     Side 4     Side 5      Side 6     Side 7       Side 8    Side 9    Side 10

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen