Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

HMS Effingham Side 9

Vrak i Nordland > HMS Effingham




Klaus Henry Kaspersen



Klaus Henry Kaspersen


I påsken-99 var jeg på nytt endelig på plass i Bodø igjen. Målet var atter en gang "Effingham".
Det eneste som nå kunne hindre meg i å besøke henne igjen , måtte være været.
Og selvsagt ble dette også en hindring.

Det blåste stiv kuling mange av dagene, og imellom to kuler klarte vi å presse oss ut med dykkerklubbens åpne 17- fot Rana plast.
Dette ble litt av en tur, og det fristet ikke til gjentagelse dagen etterpå. Men selve dykkingen gikk kjempefint.
Vraket ligger godt i le for de fleste vindretninger.

Til sammen fikk vi tre dykk på "Effingham" disse dagene.
Min gode venn Åge Jørgensen svømte som vanlig trofast ved min side.Magne Johansen var ikke så langt unna han heller.
Herlig med meddykkere som det går an å stole fullt og helt på, både over og under vann.

Det er kanskje litt stygt av en instruktør å si det, - men det er meget behagelig å ikke til enhver tid bruke mesteparten av sin oppmerksomhet på meddykkeren,
hvor han befinner seg og at alt er ok. Kanskje er det nettopp derfor jeg måtte ha en pause fra kursvirksomhet….
Å være samkjørt, blir det ofte sagt at er så viktig innenfor dykking. Kan bare si meg enig med det.
Dessuten er det svært behagelig.

De dagene vi ikke kom oss ut på "Effingham" p.g.a. sterk vind,
fikk vi istedenfor kost oss et par turer på D/S "Rabat".
Selv om sikten var dårlig, midt under algeoppblomstringen, hadde vi også her gode opplevelser.
Det er det som er så fint med Bodø. Du finner ALLTID et egnet dykkermål, uansett vær, erfaring og interesse, det være seg u/v jakt, strøm, foto eller vrak.

Men noe av det som jeg sitter igjen med som den største opplevelsen på denne da jeg fikk komme hjem på besøk til Klaus Henry Kaspersen og hans kone.
Han er nemlig det siste gjenlevende øyenvitne til HMS "Effingham"s grunnstøting og forlis.
Som vanlig er det igjen Åge Jørgensen som har utført et aldri så lite detektivarbeide.

Gode kontakter er viktig.

Vi treffer Klaus Henry godt til rette i sofaen i den lune stuen.
Paret har flyttet inn til Bodø nå, eller det vil si for 15 år siden
Praktisk er nok livet noe enklere i byen enn helt ute på Bliksvær.Særlig når årene begynner å dra.
Sykdom har tært og slitt i den eldende mannen, men èn ting er i hvert fall helt sikkert;
mannen er krystalle klar i hodet.

Dette er i seg selv en gave og langt fra en selvfølge når man har rundet 80.
Åge, som selv har røtter fra Bliksvær, presenterer søringen han drar på,
og vi finner oss fort til rette i heimen

Vi ser hvordan han blomstrer opp da vi setter i gang å snakke om "Effingham".

Selv kjenner jeg en andaktsfølelse over å få sitte der jeg nå sitter.
Sammen med øyenvitnet til forliset. Det siste!


Klaus Henry kan fortelle at han og hans onkel Helmer og søskenbarn Arne lå på utsiden av Bliksvær og dro sei da det hele begynte.De så båtene komme, følget gikk i formasjon akkurat som et femtall på terningen,-
to foran og to bak, med "Effingham" i midten.

Det var stor fart på båtene, og fiskerne så at krigsskipene var på vei rett mot Faksen.
De skjønte at dette ville gå galt, at det bar rett på grunn.Plutselig hiver den ène av de fremste båtene på seg. Hun er heldig og går akkurat klar.

Men for "Effingham" er det for sent.

Skuta er for stor og tung til å reagere tidsnok, og med et brak smeller hun på. Hun klatrer oppover skjæret, baugen stiger mange meter.
Det virker som hun aldri skal stoppe. Men plutselig er det stille, om enn bare noen sekunder. Like etter begynner hun å skli av skjæret.
Faksen har tatt henne i sin munn, men spytter henne ut da hun merker at dette blir for drøy kost.

"Effingham" blir liggende urørlig etter sjokket, og baugen blir raskt liggende dypere en hva den gjorde sekunder tidligere.
De andre destroyerne i følget kommer raskt til unnsetning, og legger seg støttende inntil for å hindre at hun skulle kantre.
Samtidig tok disse opp mye av personellet om bord.
Heldigvis var været rolig, slik at ikke dette ville føre til ytterligere problemer.

Klaus Henry kan ikke forstå at fartøyene kunne grå rett på skjæret.Han er sikker på at Faksen sto tydelig avmerket,
hvilket strider imot den britiske kapteinens forklaring.

Nok om det.









Her ser du duken
som ble berget fra "Effingham".
Legg merke til det britiske ankeret i midten.
Foto:
Åge Jørgensen, Bodø.






Jeg hadde med
bilder av båten,
og Klaus Henry forteller.

Foto:

Åge Jørgensen, Bodø.

I alle fall skjønte fiskerne at de militære sjøfolkene meget gjerne ville ha kontakt med dem.
Ikke kunne de norsk, og Klaus Henry, Helmer og Arne snakket heller ikke deres språk.
Men kroppsspråket til soldatene var meget klart og tydelig og ikke til å misforstå.

Fiskerne undret seg over at det ikke fantes noen norsk los om bord. Men det var jo krig, og i disse tidene måtte man ha mulighet til å følge litt annet enn læreboka. Særlig så sterkt som tyskerne nå presset på. Og det var dette Klaus Henry raskt fant ut, - at det var engelskmenn og ikke tyskere som trengte hjelp.

Og hjelpen kom.

Kapteinen forklarte på et eller annet vis at de ønsket å bli geleidet inn på grunt vann.
Klaus Henry forklarte at et godt egnet sted kunne være rett innenfor fyret på nordenden, dvs ved innløpet til bryggene på Bliksvær. Men moder jord, eller rettere sagt Kong Neptun ville det annerledes.

Maskinene om bord på "Effingham" hadde sluknet. Klaus Henry visste ikke om det var fordi mannskapene hadde stoppet dem av frykt for at det kalde vannet som strømmet inn ville få kjelene til å eksplodere, eller om de hadde stoppet av seg selv. I alle fall var båten fullstendig død.

Og så kom strømmen. Den bar innover. Og "Effingham" hadde bare å følge med, pent og pyntelig.
De andre destroyerne kunne bare se på at hun hjelpeløs, samtidig som hun ble liggende dypere og dypere i vannet, glapp ut av hendene deres. Men rett nord for Skjoldsholmen var det en grunne. "Effingham" så ut til å gli rett forbi også denne, og da ville det ha bæret ut på dypt vann.

Grønnholmen ville ha vært neste alternative stoppested. Men med ett dreier "Effingham" på seg, og minutter senere legger hun seg ned på sitt siste hvilested. Grunnen rett nord for Skjoldsholmen skulle huse hennes grav. I fremmed land, slik som for mange andre soldater og krigere…

"Effingham" la seg over til høyre. Endelig lå hun godt.
Noe av det Klaus Henry husker godt, var den bemerkelsesverdige roen som eksisterte om bord. Engelsk disiplin. Tross alt var situasjonen meget alvorlig.

En ting var at selve forliset var dramatisk og fort kunne ha forverret seg drastisk.
En annen ting , som kanskje var enda farligere, var fienden. Tyskerne kunne når tid som helst, så det var om å gjøre at ting gikk fort unna.

Kona i hus bryter av et øyeblikk. "Æ har no som æ trur dokk vil se på" sier hun, og går ut i et annet rom. Kommer tilbake med den nydeligste duken jeg har sett i mitt liv. I alle fall sett fra en vrakdykkers øyne. En stor, hvit duk med det britiske marines anker i midten. Hjertet mitt slår et par ekstraslag, og kameraet foreviger øyeblikket.



Denne duken fant de om bord på "Effingham" noen dager etter forliset, og da var den tilgriset med olje. Den som har gjort rent her, har visst hva hun har holdt på med. Den ser rett og slett ny ut.
Mor kan fortelle at denne duken ble gjemt under skittentøyet som allerede lå i vaskekummen.

Hadde den ikke gjort det, ville tyskerne tatt den. De var rå, kan begge fortelle.
Men før vi rekker fortsette, er det nytraktet kaffe og ferske kaker på bordet.

Livet er faktisk ikke så verst.

Klaus Henry fortsetter med selve forliset. Han husker at det ble sendt bud etter Saltenbåtene fra Bodø for å komme til unnsetning. Men ting tok tid, og da disse ankom stedet, var alle reist derfra.
Britene torpederte "Effingham" selv, kan han fortelle. Han husker godt det enorme braket og vannsøylen som sto opp da den rev i stykker skroget.

Selv mener han at dette skjedde først dagen etter selve ulykken. Da hadde folkene tatt med seg det viktigste og ødelagt det som de var redd fienden kunne få nytte av.
Da Klaus Henry kom bort til vraket etterpå, fløt det ryggsekker med ulltepper øverst rundt i vannet. Disse sank etter hvert som de hadde trukket til seg nok vann.

Tiden etterpå ble spennende. Engelskmennene hadde forlatt landet, og tyskerne var over alt.

Norge var nå deres, derfor også "Effingham". Også alt som måtte ha befunnet seg om bord.
Men dette synspunktet var ikke alle like enige i. Særlig ikke Klaus Henry.

Mor skjenker nytraktet, duftende kaffe. Ingen sjanse for at koppen min skal rekke å bli tom før hun er der igjen. Så kromkaker med nypisket krem og multesyltetøy.

Var ikke dykkerdrakten min trang fra før, blir det i hvert fall ikke bedre etter dette besøket!

Da "Effingham" endelig hadde slått seg til ro og alt militært personell var forsvunnet, lå hun igjen som et stort, forlatt spøkelsesskip. Det er klart dette var spennende for lokalbefolkningen.

Klaus Henry forteller at de var mang en gang om bord og forsynte seg med diverse gjenstander.
Ikke minst mat. Det var ikke akkurat oppgangstider i landet, så et lite, ekstra , gratis tilskudd gjorde seg godt. Her var store pakker med tobakk, corned-beef og klær. Ikke minst feltgensere, sjal osv.

Det var også dem som forsynte seg med møbler. Til og med et gedigent piano prøvde noen å berge ut, men båten lå med 90 grader slagside, og det hele endte med at pianoet ramlet ned og ble knust. Kanskje like greit. Tyskerne hadde tatt det fra dem i alle tilfeller.

For det var nettopp det de gjorde. I lang tid etter forliset kom de hver eneste dag og ransaket husene til de fastboende. Ikke snakk om å banke på dørene. Gikk rett inn.
Den som forsøkte å si imot, risikerte å bli skutt. Slik var det faktisk. Historien har ikke med tiden overdrevet tyskernes råhet.

Det var faktisk slik.


Jeg hadde med bilder av båten, og Klaus Henry forteller.
Foto: Åge Jørgensen, Bodø



I bunn og grunn var det nok engstelsen for at de lokale hadde fått tak i våpen om bord, som drev dem.

I tillegg tok de med seg absolutt alt som de trodde kunne ha stammet fra vraket.

Og det med våpen hadde de all grunn til å være redd for, kan Klaus Henry berette.

En dag hadde han vært om bord og funnet syv rifler. De hadde ligget nede i vannet, men han klarte å fiske dem opp èn etter èn. Litt senere er han ute med båten sin, og i det han passerer en holme, ser han noen folk som har gått i land der. Når han kommer litt nærmere, ser han med ett at det er tyskere. Da må det handles raskt. Riflene går over bord så diskret som mulig. Han forteller oss nøyaktig hvor han dumpet dem.

Hvordan torde du dette, undres jeg, fullstendig klar over hvilke sjanser de tok. Hadde han blitt tatt med våpen, var det kort prosess.

-Vel, det det gikk jo bra. Som du ser er jeg fortsatt til stede, svarer han med glimt i øye, og smilet er ikke langt unna.
Kan ikke la være å legge merke til en dårlig skjult stolthet over å ha fått stelt i stand litt uro for tyskerne.

-Men det ble tatt opp flere våpen enn dette, blir jeg fortalt. Her var geværer gravd ned på flere steder. I tillegg ble det funnet marinesabler som også ble skjult på de underligste plasser.

Enda en gang ryker det av kaffekoppen.

Vi klarte å berge unna tre livbåter også. Men dette fikk tyskerne fort greie på. De lovte at hvis de kom med båtene inn til Bodø (det var heller en ordre) skulle de få god betaling.

Klaus Henry gjorde som de var beordret til. Men jeg har ikke fått noe betaling ennå, sier han tørrvittig mens han helt tydelig sitter og mimrer om en svunnen og tragisk, men spennende tid.


Vi kunne ha sittet i timevis her, Åge og jeg. To timer har fløyet bort i løpet av et par minutter.

"Barn" og barnebarn kommer innom, og praten går fortsatt livlig.
Til slutt takker vi for oss, og trekker oss stille tilbake.

Beæret over å ha fått møte det siste gjenlevende øyenvitne til HMS "Effingham"s skjebnetimer.
Takk for oss.

Det var med dyp ærbødighet vi mottok budskapet om at Klaus Henry døde 18. mai,
bare dager siden vi fikk treffe dette fantastiske mennesket.

Vi er takknemlig for at vi fikk besøke denne spennende mannen, som sovnet inn for godt, 59 år og èn dag etter å ha vært vitne til H.M.S. "Effingham"s dramatiske forlis.

Sender våre dypeste kondolanser til hans kone og resten av hans familie, og takker igjen for at dere hadde tid og rom for å ta imot oss i påsken-99!

Åge Jørgensen og Dag-Jostein Andresen



Alf Pedersen, Bliksvær:


For en tid tilbake var jeg så heldig å få være med min gode venn Åge Jørgensen til enda et spennende møte med en stor personlighet.

Vi fikk kontakt med Alf Pedersen, bosatt på Bliksvær, rett ved siden av der hvor

"Effingham" endte sine dager.


Han hadde kom med noen meget spennende historier.
Tiden gikk så alt for fort. Alf kunne fortelle hvordan de hadde klatret rundt på vraket, og fisket ting ut av båten.

Her var alt fra klær, mat og våpen. Spesielt godt husker han da tyskerne kom på hjemmebesøk hos dem og gjorde rassia i huset.

Beskjeden var klar;- fant de våpen fra vraket, var det rett til fangeleir og kanskje aldri mer hjemkomst. Våpenet fant tyskerne aldri, men en ting var sikkert: det var der!

Det var med stor andakt at Åge fikk holde i geværet da Alf fant det frem fra skapet!
Alf var også meget tidlig ute med fotografering. Fra båten sin tok han bilder av vraket kun dager etter forliset.

Disse bildene kan du se under, og har aldri vært publisert før!

Takk skal du ha Alf!!

Du kan også kose deg med en liten billedserie fra Alfs hjem på Bliksvær. Da behovet var stort- men tilgangen dårlig- på byggematerialer under og etter krigen, benyttet de like godt materialer fra vraket.
Dette er her den dag i dag, hvilket gjør Alfs hjem til et levende museum.

De unike bildene til Alf Pedersen

av"HMS "Effingham"

tatt dager etter forliset i 1940!


Du kan også kose deg med en liten billedserie
fra Alfs hjem på Bliksvær

Samme dag vi var der, fikk vi også møte Nils Peder Thommesen på Bliksvær.
En ildsjel og et arbeidsjern av det sjeldne.Også han har kommet over endel gjenstander fra Effingham, og har nå bygd opp et lokalt museum angående Effingham på øya.

Betydelig arbeid er lagt ned i å innhente lokale og internasjonale historier og gjenstander.

Sammen med Knut Støre, tidligere direktør for Flymuseet i Bodø, har disse fått kontakter og bilder som aldri før har vært kjent, og som ellers ville ha gått i glemmeboken.

Jeg kommer senere tilbake med en fyldig dekning fra museet og arbeidet som disse har gjort her.





                                                         
Nils med vegglampe fra Effingham.              Thommesen med diverse gjenstander fra vraket




Bildet viser en nydelig beltespenne for offiserer, samt uniformsknapper med det britiske marineankeret
og tekst: "Royal Marines".

Dette bekrefter at det var spesialstyrker ombord på HMS "Effingham" da hun gikk ned.
Vi fant gjenstandene på vraket under dykking i -99, og ble overrakt til Dag Ammerud,
eier av vraket, etter preservering.

Side 1    Side 2    Side 3     Side 4     Side 5      Side 6     Side 7       Side 8    Side 9    Side 10

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen