Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Mrs-26 Side 1

Vrak i Finmark > Mrs-26





Mrs-26 som ferdigstilt ved Moss Verft og Dokk.

August 1989

En livsglad søring er så heldig å ha fått plass i Asconaen til Stein Horn på veg til Finnmark. For første gang i mitt liv skal jeg nå endelig få oppleve denne landsdelen sett fra landjorden.
Vi startet i Bodø, og idet vi passerer Narvik spør jeg om det er langt igjen. Lenger enn dette kan det vel ikke være. Søring.

På vei gjennom de finske viddene opplever vi noe traumatisk. Ligger delvis i passasjersetet og slumrer, mens Stein sitter ved rattet.
Kjenner plutselig noen uvante bevegelser i bilen, og i det jeg setter meg opp i setet, stirrer jeg rett inn i to tallerkenstore sorte reinsdyrøyne som i brøkdelen av et sekund stirrer inn i frontruta od spør meg:

"HVORFOR"???før den flagrer i 4 deler 50 meter bak bilen. Som et vissiktkort legger den igjen magesekken i høyre frontlykt. Eieren av den neste bensinstasjonen var sikkert ikke så blid da han kom på jobb neste morgen og oppdaget at vi hadde brukt vindusvaskerdunken og svaberen til å vaske bort blodet på frontruta med. Men hva skulle man ellers gjøre? Magesekken til dyret lå forresten i høyre frontlykt. Den gadd vi heller ikke ta med oss videre...


Fram kom vi omsider, etter å ha tilbakelagt 1 300 km i ett. Vi skulle jo på vrakdykking. Ikke tid til latmannsliv her i gården.
Dessuten, den nye veien over mot Hopseidet hadde endelig blitt ferdigstilt, og Stein visste om vraket som lå der.
Som liten finnmarking og med solide familierøtter i Kjøllefjord hadde han drømt om dette vraket i mange år. Lene hadde planene vært klare.

En gang tidligere hadde han vært der med fridykkerutstyr, men da hadde det vært kalkalgeoppblomstring og 0-sikt.
Opplevelsen hadde ikke vært den helt store.
Men her var vi.

Sommeren hadde kommet godt i Finnmark dette året. Uten tvil må dette ha vært den Norgesferien med best vær jeg noen gang har hatt.
Vi hadde 25 grader, vindstille og skyfri himmel hele uka. Opplevelser som dette spikrer seg fast i sinnet.

Og ikke minst -: gjestfriheten. Tror ikke jeg opplevde å bli sulten en eneste gang. Kom alltid til dekket bord.
Problemet var heller at det fort kunne bli trangt i drakta. Men det er vel heller blitt et større problem i dag en det var dengang. Langtidsskader, velger jeg å kalle det.





  

Stein Horn står støtt på vraket av Mrs-26. Slikt vær hadde vi hele uken på vår første tur til Hopseidet.
Et vær og en opplevelse som bare Finnmark kan gi.  Det tok helt pusten fra en søring, som etter dette fikk den utrolige landsdelen plassert i sitt sinn for alltid. MÅ bare komme tilbake til Finnmark med jevne mellomrom.

Dykkingen tar til:


Etter den gode og varme mottakelsen, og et par timer på ryggen, bar det over fra Kjøllefjord og ned mot Hopseidet. Kroppen sitrer av spenning. Vi vet at det har vært veldig lite dykking her, og etter at veien ble åpnet, er vi blant de første. Varmen er nesten plagsom, og det kjennes befriende å legge på svøm fra fjæra og ut i det kjølige vannet. Det er fjære sjø, og deler av vraket stikker opp av overflaten 50-60 meter ut fra land.

Her er det ikke bruk for båt. Før vi gikk ned fra veien, som ligger 10-15 meter høyere enn vannlinjen, kunne vi tydelig se konturene av hele vraket. Vi så at den lå med enten kjøl eller baug pekende inn mot land. Dette var en viktig informasjon, for da vi kommer ut til vraket, er det forholdsvis vanskelig å orientere seg. Sikten er ikke all verden, men grei nok.

Siden et bergingsfirma har berget alt som tidligere stakk over vann, er det på det første dykket et sammensurium av vridde stålplater. Men vi bruker ikke lang tid på å bli kjent, og oppdager etterhvert at det er et system i kaoset. Sakte men sikkert blir vi godt kjent på vraket, og nyter følelsen av å bare å være til stede.
Det første som møter oss da vi kom ut til vraket, er en solid kanon pekende rett ut i det store intet.

Den står montert helt bak på hekken, og bilder vi senere skal få se, bekrefter at det var nettopp slik kapteinen forsøkte å få båten på land.
Han bakket skuta oppover marebakken så sjøsprøyten sto langt til værs. Her hadde det armer og bein (bokstavelig talt) en stund, det var helt sikkert.
Siden båten ligger med 90 graders slagside, ser vi at det stikker ut flere overheng som kan virke skumle å svømme under.

Særlig kanon - og maskingeværstillinger av forskjellig slag virker truende den dag i dag.



Stein vinker begeistret etter meg for å tilkalle min oppmerksomhet. Han har funnet en stor oppbevaringstank av det slaget som tyskerne oppbevarte både klær, mat, våpen og annet utstyr i.
Tror han. I stedet ser jeg heldigvis at dette er noe helt annet. En diger synkemine.
Vi skjønner , samkjørte som vi er, at her lønner det seg å justere oppdriften og holde fingra av fatet og tunga rett i munnen.
Lettere sjokkert ser vi at det ligger enorme mengder med granater, miner og annet sprengstoff spredd over hele bunnen.
Særlig rundt kjølsiden. I ettertid har forsvaret hatt opprydding her, men det fortelles at det fortsatt er store mengder igjen.

Vel tilbake i Kjøllefjord forteller vi Steins besteforeldre om hva vi hadde sett.
De virker ikke helt begeistret for at vi skal tilbake til denne granathaugen senere på dagen.

Men de skjønner at det ikke er vits i å forsøke å prate oss til fornuft. Samme dagen utfører Vegvesenet sprengningsarbeider i området rundt Kjøllefjord.
Samtidig som Stein og jeg er en ny tur på vraket, hører bestemor og bestefar et kraftig drønn.
Overbevist om at det er oss som hadde vært litt for klåfingret, ser de oss for seg surfende på en 100 meter høy vannsøyle.

Det var ikke så farlig med meg, -sa de. Jeg hadde jo min Gudstro i orden, så jeg kom til et fredelig sted.
Men det var verre med han Stein. Han visste de ikke helt hvor de hadde akkurat på dette området.
Vi har ledd mang en gang av dette.

Så tilbake til vraket. Her er nok av steder å svømme inn i, hvis man ønsker det. Nok av steder å rote seg bort også, for den saks skyld.
Som på alle vrak må man vise stor forsiktighet ved penetrering.

Når man tenker på alt sprengstoffet i området, at den er delvis berget, med mye løse stålplater og diverse overheng stikkende ut i vannet grunnet vrakets 90 grader slagside,
er dette et vrak hvor man skal vise spesiell varsomhet.

Det positive er den behagelig dybden.
Her kan man stort sett være ned til man er tom for luft, uten å overstige dykkertabellen.




Også året etterpå måtte vi ha oss en tur tilbake til dette fantastiske vraket. Stein Horn, Nils Eldby, Jan Møller, Ronny Johansen, Terje Olsen og jeg.

På denne turen skulle jeg dessuten endelig bli kjent med Bodøs to største klyser; Rune Jørgensen og Steinar Heitmann.

Disse dukket opp helt uventet dagen etter at vi hadde ankommet, og jeg sa høyt at jeg vurderte å reise hjem da jeg oppdaget dette.
Disse gutta hadde jeg ikke hørt mye godt om. Enden på visa ble at vi på denne turen startet et kameratskap og samhold som mange ikke er forunt å oppleve i livet.
Livet er merkelig iblant.

Nok om det.



Har du tenkt deg en tur til "Mrs-26" kan jeg trygt anbefale deg dette.
Vraket er godt bevart, selv om babord side er fjernet helt frem til brua.

"Mrs-26" ligger kantret 90 grader på lys sandbunn, og ligger fra overflaten og ned mot maks 12-14 meter.
Det som er synd, er all ammunisjonen som ligger igjen. Heldigvis er den lett synlig og enkel å holde seg unna, men dette er farlig ammunisjon og krever respekt.

Ikke utsett eget og andres liv for fare ved å "leke " med ammunisjonen på vraket.

Selv om vraket idag er godt besøkt av både norske, svenske og finske dykkere, byr det på opplevelser som er verdt å ta med seg.
Første gangen jeg dykket på vraket, sto det en hel rekke med store messingkoøyer langs skutesiden som lå ned mot bunn.

Året etter var de aller fleste borte. Og slik har det nok fortsatt. Mye av det som har ligget her befinner seg idag på forskjellige peishyller.

I beste fall. Mye av det ligger antakelig bak garasjen og er ment å skulle pusses èn eller annen gang.
Husk at vraket har en eier, og at det må søkes for å ta med seg gjenstander, hvis det er dette du er ute etter.

Sjansen for å finne noe er fortsatt stor. Husk også at dette var et fartøy som var full av tropper som skulle evakueres.
Alle hadde med seg store mengder forsyninger. Alt dette ble liggende igjen på sjøbunnen i Hopseidet denne dagen i slutten av oktober 1944.

Husk til slutt at mange unge menn mistet livet og fant sin grav på dette øde stedet, en trang fjord på Finnmarkskysten, mange hundre mil fra sitt hjemland, Det Store Tyske Rike.
Disse fortjener å få ligge i fred også i fremtiden.
Det tror jeg også du selv ville ha likt....



Oppdatert 11.10.2012

Side 1    Side 2       Side 3

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen