Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Narvik side 3

Vrak i Nordland > Slaget Nord Norge

P/S "Norge" senkes

Som fortalt tidligere ble det kort tid etter at "Norge" var kommet i stilling på Narvik havn, fra fartøyet et øyeblikk sett to fremmede ("Bernd von Arnim" og "Georg Thiele") i snøtykke i havneinnløpet ved Ankenessiden.

På grunn av meldingen fra "Senja", kl. 0340, om at en britisk krysser (jager) lå ved Ramnes og fordi han tidligere på dagen hadde fått meldinger om at Vestfjorden var "full av britiske krigsskip", var ikke kommandørkaptein Askim helt sikker på de fremmede skipenes nasjonalitet.

(Kommandørkaptein Askims rapport av 20/4- 1940 til Kommanderende Admiral.) Han ga derfor ordre om å anrope fartøyene med signallampe Da fartøyene ikke svarte på anropet, ga han ordre om å skyte et skarpt skudd for baugen på dem. Men før denne ordren kunne bli utført, var jagerne forsvunnet i snødrevet som på dette tidspunktet var usedvanlig tett.

Omtrent samtidig med denne hendelsen var det at sjefen for "Eidsvold" henvendte seg til kommandørkaptein Askim og bl.a. ba om forholdsordre. Og først etter det ble han sikker på at de to jagerne som ble sett fra "Norge", også var tyske.

Litt senere ble det på "Norge" hørt et dump brak i retning fra havneinnløpet. Men på grunn av den dårlige sikten, ble ikke "Eidsvold"s krigsforlis sett fra "Norge", til tross for at avstanden mellom panserskipene neppe kan ha vært mer enn en nautisk mil.

Ved 0440-tiden ble de to jagerne som tidligere var blitt observert fra "Norge", på ny skimtet fra fartøyet mens de passerte mellom handelsskipene som lå på havnen, på vei mot dampskipskaien. Kommandørkaptein Askim ga ordre om å åpne ild mot dem, og det ble fra panserskipet skutt i alt fire skudd med fartøyets to 21 cm. kanoner (Ett skudd med forre 21 cm. kanon og tre skudd med aktre 21 cm. kanon) og syv-åtte skudd med styrbord batteris tre 15 cm. kanoner (fem salver) mot "Bernd von Arnim" på en avstand av 700-800 meter. Været var blitt noe lettere, men det var fremdeles praktisk talt umulig å se målet i kanonenes siktekikkerter.

Den første salven fra panserskipet falt kort, de øvrige gikk over "Bernd von Arnim" og falt inne på land. (jfr Walter Hubatsch: "Die deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940" side 72.)

Mens de ble beskutt, la de tyske jagerne til dampskipskaien. "Bernd von Arnim" la til med styrbord side mot kaien, mens "Georg Thiele" la til på den andre siden med babord side mot kaien. Og først da besvarte "Bernd von Arnim" ilden fra "Norge" med babords batteri ( fem 12,7 cm. kanoner) og maskingeværer. Samtidig sprang de tropper fartøyet hadde ombord, i land over styrbord side.

Enkelte maskingeværprosjektiler traff "Norge" og voldte en del mindre skader på overbygningen.

Jageren skjøt også torpedoer mot panserskipet. I alt ble tre salver à to torpedoer skutt mot fartøyet. De to første salvene passerte "Norge", men de to siste torpedoene traff fartøyet omtrent midtskips.
Og ved det kom "Norge" til å dele "Eidsvold"s skjebne.

I en tysk beretning (Huatsch, Walther: "Die Deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen") er det om torpedoskytningen fra "Bernd von Arnim", anført følgende: Torpedorørene (to firedobbelte rør for 53,3 cm torpedoer) var imidlertid på grunn av isdannelser og feil ved avfyringsmekanismen bare betinget brukbare, slik at bare enkeltskudd (ikke salver) kunne bli avgitt.

De første fem torpedoskuddene gikk forbi panserskipet, Først den 6. og 7. torpedoen traff fartøyet ( den ene akterut og den annen midtskips) mens det med sakte fart holdt det gående mellom handelsskipene på havnen.



Dette fantastiske bildet er tatt ombord på "Norge", og kortet er skrevet og sendt av en matros ombord på panserskipet i 1904.

Legg merke til gastene midt i bildet.Den ène holder selve granaten,mens den andre står klar til å følge på med granathylsen.

På originalen kan man lese på ornamentet vi ser oversoldatene på dekk følgende  
tekst:  "For Konge, Fædreland og flagets hæder".

Få steder skulle dette virkelig virkelig bli satt mer på prøve enn nettopp her.



P/S "Norge" på Trondheims havn 1906.
Vi ser at hele fordekket et trukket med duk, slik at den nyvigslede Kong Haakon VII
og Hans Dronning Maud trygt kunne stige ombord for inspeksjon.

Dette uten å bli våte, selv i regnvær. P/S "Norge" deltok i starten på kroningsreisen langs den norske kyst.
Ferden gikk sørover med
D/S "Mira" som kongeskip.


Dette sjeldne britiske postkortet av P/S "Norge" er laget før unionsoppløsningen.
Se det svensk/norske unionsflagget i øvre hjørne.
Så også dere; - eventuelle svenske lesere, - har som dere ser, en del av deres historie i denne båten.

Under kampen lå "Norge" med baugen pekende mot havneinnløpet. Da torpedobanene ble sett fra kommandobrua, søkte kommandør Askim ved hjelp av maskinene å legge fartøyet slik at det ble liggende parallelt med torpedoenes kursretning.

Som på "Eidsvold" hadde torpedotreffene en voldsom virkning på "Norge". Fartøyet krenget raskt styrbord over og sank med bunnen i været i løpet av mindre enn ett minutt på Narvik havn omtrent kl. 0500 (9/4). Propellene gikk ennå rundt da "Norge" sank ned i dypet.

En båt fra "Bernd von Arnim" reddet ni mann av "Norge"s besetning, deriblant sjefen som i bevisstløs tilstand ble brakt i land på dampskipskaien. Båter fra ankerliggere på havnen reddet 81 mann, slik at det samlede antall overlevende fra krigsforliset var 90 mann. Men 101 mann gikk ned med panserskipet "Norge", da fartøyet gikk til bunns.


"Befal og mannskap på "Norge" oppførte seg hele den tid med ro og kaldblodighet, og alle ordrer ble utført hurtig og presist. Jeg vil tilføye at situasjonen i vesentlig grad var dominert av den usedvanlige snøtykke som sammen med grålysningen gjorde at fartøyene bare var synlige som mørke silhuetter og gjorde siktingen meget vanskelig", Forteller kommandør Askim i sin tidligere nevnte bok.

En annen som var i området, opplevde været slik: "Været var det merkeligste jeg har sett. Kuling med svære snø- og haglbyger, og luften var gul og tykk og ugjennomsiktig. Det var som bestilt av tyskerne", sies det i et utdrag av rapporten til styrmann Arne Langeland på D/S "Cate", som lå på Narvik havn 9/4-1940.


Senkningen av panserskipene "Norge" og "Eidsvold" ved Narvik om morgenen 9. april 1940, er den mest tragiske hendelsen som fant sted under Norges sjøkrig 1940-1945. Ved krigsforlisene omkom til sammen 276 mann, -befal og mannskap.

Motstand mot uprovosert aggresjon hadde kostet nesten 300 nordmenn livet.


Det kan diskuteres om plasseringen av panserskipene under det tyske jagerangrepet på Narvik denne morgenen var den heldigste for å kunne avslå angrepet. (2. og 3. april rekognoserte kommandørkaptein Askim med "Norge" og "Eidsvold" i Ofotfjorden for å undersøke forskjellige stillinger som det kunne bli tale om å innta under en eventuell fiendtlig inntrengning i fjorden.) På grunn av kanonenes korte skuddvidde, fartøyets foreldede ildledningssystem, gammeldagse bunnkonstruksjon og vanntette inndeling m .m., var disse 40 år gamle skipene bare under ganske spesielle forhold som ikke forelå ved Narvik, skikket til å kunne stå seg i kamp med moderne jagere. Dette var begge sjefene for panserskipene selvsag klar over.


Som vitne i krigsrettsaken mot den norske oberst Sundlo etter krigen, uttalte kommandør Askim om dette spørsmålet:

"Hadde jeg visst hvordan forholdene ville utvikle seg, hadde jeg satt "Eidsvold" på grunn på den ene siden av innløpet til Narvik og "Norge" på grunn på den andre siden. Men det kunne jeg ikke gjøre uten ordre fra Kommanderende Admiral. Dette alternativ var tidligere blitt diskutert mellom sjefen for "Eidsvold" og meg."

Med hensyn til spørsmålet om ikke panserskipene burde ha søkt å møte den tyske angrepstyrken i munningen av Ofotfjorden, uttalte kommandøren under den samme krigsrettsaken bl.a.: "Under de siktbarhetsforhold som rådet (i Ofotfjorden mellom 8. og 9.april) mente jeg at det ville være ren idioti å gå ut i fjorden og møte de tyske jagerne der.

Det ville ha blitt å leke blindebukk i snøtykken. Skulle man i det hele tatt vente å komme i kontakt med de fartøyene som kom inn, var det ikke andre steder å legge panserskipene enn der hvor de ble plassert. Men det er klart at da kunne det ikke bli noen langvarig kamp."


Minnestøtten etter de omkomne mannskapene fra "Norge" og "Eidsvold".
Foto fra egen samling.


Dette sjeldne foto viser "Norge" og "Eidsvold" under på øvelsestokt i Esefjord, Balestrand.
Her sees også andre marinefartøyer, bl.a. den tyske keiserens skip "Hozenhollern".
Fra egen samling.


Panserskipet "Norge".
Postkort skrevet og sendt fra fartøyet av èn av mannskapet, Horten 1906.
Fra egen samling.


Den rettferdiggjørelse som senere ble gitt for senkningen og for at ordre ble gitt for å åpne ild, var at den tyske jageren sto i fare for å bli rent i senk av sin 40 år gamle motstander. Garnisonen som telte omlag 450 mann, var i en fart blitt forsterket i det tyskerne kom. Den kunne fremdeles ha ytt en viss motstand, støttet til to nybygde mitraljøsebunkere. Men sjefen, oberst Sundlo, avslo i det avgjørende øyeblikk å gjøre motstand. Da han ble avløst, var tyskerne i byen, og det var for sent for hans etterfølgere å gjøre mer enn å få trukket halvparten av garnisonen ut av byen. Imidlertid tok tre andre jagere uten motstand store lager av militært utstyr på Elvegårdsmoen, ca. 13 km. nord for Narvik.

På denne måten var scenen tilrettelagt for en sjøkamp, hvis make aldri tidligere hadde gjenlydt i vårt lands fjorder.

Tyskerne var klar over at de ved Narvik under enhver omstendighet løp en svær risiko ved å våge å sende ti av deres relativt moderne jagere på et tokt så langt nordover at den minste forsinkelse av tilbakereisen ville utsette dem for å bli stengt inne av overlegne britiske krefter. Men dette fikk heller stå sin prøve.

Da sjefen for 3. jagerflotilje, kommandørkaptein Gadow, kl. 0340 var blitt detasjert med tre av flotiljens jagere, gikk han straks i gang med å løse det gitte oppdraget: Å ta og besette de festningsanleggene som tyskerne feilaktig antok var lagt ved Ramnes (på nordsiden av Ofotfjorden) og Hamnes (på sørsiden av fjorden).

For besettelsen av batteriene hadde sjefen for 1. bataljon av 139. bergjegerregiment, major Hans von Schleebrügge som var embarkert på "Hans Lüdemann", utstedt en særskilt operasjonsordre. I ordren var det innskjerpet at batteriene skulle søkes tatt ved overrumpling slik at de norske batteribesetningene ikke fikk tid til å ødelegge kanonene, da disse skulle gå inn i det tyske forsvar av sjøtilgangen til Narvik.

Jagerne "Hans Lüdemann" og "Anton Schmitt" skulle under angrepet, om nødvendig, støtte bergjegerne med artilleriild.

"Anton Schmitt" gikk til Ramnes og satte i land 1. kompani av 139. bergjegerregiment, mens "Hans Lüdemann" satte i land 6. kompani av samme regiment, ved Tjeldnes på sørsiden av Ofotfjorden.

Den tredje jageren, "Dieter von Roeder" gikk utover fjorden og tok en fremskutt stilling ved Barøy for å vente på "Erich Giese", som , som tidligere fortalt, var blitt forsinket på grunn av maskinhavari og mangel på brenselolje.

Vi har lest at oppsynsskipet "Senja" ved 0340-tiden sendte melding til sjefen for Ofotenavdelingen om at en britisk jager lå ved Ramnes. Da "Senja" etter det styrte opp mot fartøyet for å praie det, viste det seg imidlertid at det var en tysk jager som var blitt sett fra oppsynsskipet. Samtidig ble også en annen tysk jager sett lenger ute i fjorden. Sjefen for "Senja" sendte da følgende kodetelegram til sjefen for Ofotenavdelingen: "Det er to tyske jagere - praier - kommer ombord." (Dette telegrammet ble ikke mottatt av kommandør Askim.

Fra "Anton Schmitt" ble en offiser og fire væpnede matroser satt ombord på oppsynsskipet. Offiseren sa straks til skipets sjef, løytnant Lundquist, at tyskerne var kommet til Norge som venner og overrakte ham samtidig et maskinskrevet sirkulære på norsk, om at de tyske krigsskipene "var løpt inn i norske havner for å understøtte Norge i forsvaret av sin nøytralitet mot England."

Løytnant Lundquist ble oppfordret til å undertegne sirkulæret, men det nektet han å gjøre.

Tyskerne gjorde "Senja"s radiosender og kanon ubrukelig ved å fjerne viktige deler. De gikk så fra borde etter å ha gitt løytnant Lundquist ordre om å gå inntil Narvik med fartøyet. Hit kom "Senja" kl. 0630 og fortøyde langs Nykaien ved siden av Kommunekaien.

Byen var da besatt av tyske tropper. Likevel lyktes det løytnant Lundquist å sette seg i telefonforbindelse med 3. Sjøforsvarsdistrikts stab i Tromsø og gi rapport om det som hadde hendt.

"Senja"s besetning ble med tillatelse av den tyske havnekommandant, innkvartert i land.


"Anton Schmitt"

 
Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen