Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Narvik side 4

Vrak i Nordland > Slaget Nord Norge

Andre norske fartøyer i området disse hektiske dagene:

Etter at de ni tyske jagerne hadde passert bevoktningslinjen i Ofotfjorden, fortalte bevoktningsbåtene "Michael Sars" og "Kelt" som tidligere omtalt, å patruljere på bevoktningsfeltet.

Fra båtene ble det verken hørt eller observert noe av betydning før kl. 4015, da en tysk jager ("Dieter von Roeder") ble observert på vei ut gjennom fjorden. Dette ble meldt til panserskipet "Norge". Litt senere ut på morgenen ble den 10. tyske jageren ("Erich Giese") sett å komme innover fjorden med sakte fart, ( på grunn av mangel på brenselolje hadde jageren fyr på bare èn kjele ) fulgt av "Dieter von Roeder". Det ble fra "Michael Sars" søkt meldt til "Norge", men denne gang svarte ikke panserskipet på anropet. Meldingen ble derfor sendt til Sjøforsvarsdistriktets stab.

"Erich Giese" kom inn til Narvik med nesten tomme brenseltanker om formiddagen 9. april og landsatte de tropper fartøyet hadde ombord på dampskipskaien.

"Dieter von Roeder" ga ved 0600-tiden "Michael Sars" og "Kelt" både ved flaggsignal og praiing, ordre om å gå inn til Narvik. Sjefene for disse fartøyene protesterte gjentatte ganger mot denne ordren. Men etter at den tyske jageren hadde skutt tre skarpe skudd kloss aktenom "Kelt", fant de at de ikke hadde annet å gjøre enn å lystre ordre.

Da "Michael Sars" og "Kelt" på vei inn til Narvik, var kommet i nærheten av Hamnesholmen, ble "Michael Sars" stoppet av en tysk motorbåt fra "Hans Lüdemann" som lå utenfor holmen etter å ha satt i land 6. kompani av 139 bergjegerregiment på sørsiden av fjorden. En tysk offiser kom ombord på oppsynsskipet og meddelte sjefen at tyskerne var kommet i land som venner osv. Deretter spurte han: "Hvor står kanonene ?"Da han ikke fikk svar på dette, gikk han fra borde.

"Michael Sars" og "Kelt" kom til Narvik ved 0900 - tiden. "Michael Sars" ankret utenfor Gammelkaien, mens "Kelt" fortøyde ved Dampskipskaien.

Fra de fleste av handelsskipene som lå oppankret på Narvik havn, vaiet flagget på halv stang.

En tysk underoffiser kom ombord på "Michael Sars" og fortalte sjefen det som hadde hendt. Han beklaget sterkt at de tyske jagerne var blitt nødt til å senke panserskipene, men det var blitt gjort fordi fartøyene hadde gjort motstand. Disse nyhetene ble av sjefen meddelt besetningen, og flagget på "Michael Sars" ble halt ned på halv stang.

Besetningene på "Michael Sars" og "Kelt" ble i likhet med besetningen på "Senja", med tysk tillatelse, innlosjert i land på grunn av at fartøysjefene ventet angrep på Narvik fra britiske sjøstridskrefter.

Etter at "Michael Sars og "Kelt" var gått inn til Narvik, fortsatte "Dieter von Roeder" å patruljere i fjordmunningen mellom Barøy og Tjelodden.

Ved 0900- tiden (9/4) stoppet jageren en svensk malmbåt (D/S Stråssa?) som søkte å gå opp i Tjeldsund, og tvang den til å gå inn til Narvik.

Hendelsene med de norske bevoktningsbåtene og det svenske malmskipet ble sett fra bevoktningsbåten "Kvitøy" som lå til ankers i Lødingen. Fartøyets sjef, kaptein Scheie, sendte melding om det til Sjøforsvarsdistriktets stab og fikk som følge av det, ordre om at "Kvitøy" skulle gå til Harstad så fort som mulig.

Da "Dieter von Roeder" nærmere middagstid (kl. 1200) trakk seg over mot Barøy, lettet "Kvitøy" anker og gikk nordover Tjeldsund til Harstad uten at den tyske jageren ble oppmerksom på det. Ut på ettermiddagen 10. april gikk bevoktningsbåten til Tromsø etter ordre fra Sjøforsvarsdistriktets stab.

De tyske kompaniene som var blitt satt i land ved Ramnes og Hamnes, søkte utover morgenen 9. april forgjeves å finne de befestningsanleggene som ble antatt å være på disse stedene. ( I den tyske "Admiralstabshandbuch" var det angitt at det var befestninger her) I den opptil to meter dype sneen, hadde soldatene et svare strev, tungt væpnet som de var, under letingen etter de kanonene som ikke fantes. Kl 0700 ble foretagendet oppgitt, og troppene ble med unntak av et par rekognoseringspatruljer ("Spähtruppen" ), innskipet på jagerne og brakt til Narvik.

En tysk patrulje på en offiser og ti soldater, ble sendt med en av "Anton Schmitt"s motorbåter til Ramsund Marinedepot. Her delte tyskerne ut plakater ( oversatt til norsk) som forklarte hvorfor tyskerne var kommet til Norge og mante til samarbeid med de tyske stridskreftene. En times tid etter at de var kommet til Marinedepotet, forlot tyskerne stedet uten å ha tatt besetningen til fange eller å ha beslaglagt de norske bevoktningsskøytene "Aud I" og "Torfinn I", som lå der for å ta ombord minesveip og være klare til å sveipe opp det britiske minefeltet i Vestfjorden. (etter at skøytene hadde tatt ombord sveipene, gikk de nordover Ramsund til Harstad og videre til Tromsø.)

Om morgenen neste dag, 10/4, kom en ny tysk patrulje til Ramsund Marinedepot med en hurtiggårende motorbåt. (Motorbåten tilhørte et av de tyske handelsskipene som lå i Narvik.) Og denne gangen ble marinedepotets sjef, løytnant, overminør Hoaas og 22 av hans folk (det lyktes tre mann av besetningen å komme unna) tatt og ført ombord i motorbåten og brakt som krigsfanger til Narvik.

En del tyske soldater ble etterlatt ved Ramsund Marinedepot for ytterligere å undersøke de ikke-eksisterende norske befestningsanleggene på Ramnes. Men da de av gode grunner ikke fant noen slike anlegg her, dro de snart tilbake til Narvik. Først etter at krigen i Nord-Norge var slutt, ble Marinedepotet besatt av tyske tropper( Dvs etter at engelskmennene hadde evakuert).

Da sjefen for undervannsbåtdivisjonen, kaptein Brekke, ved midnattstid natten mellom 8. og 9. april av sjefen for Ofotenavdelingen var blitt underrettet om at angrep på Narvik skulle bli møtt med makt og hadde fått ordre om å bli liggende med undervannsbåtene hvor han var, hørte han ikke noe fra Avdelingssjefen før kl 0200 (9/4), da han telefonisk ble underrettet om at angrep på Oslofjord festning (Rauøy og Bolærne forter) var i kamp.

En times tid senere, ved 0300-tiden, telefonerte kommandørkaptein Askim igjen og meddelte kaptein Brekke at panserskipet "Eidsvold" var blitt lagt utenfor innløpet til Narvik havn, mens "Norge" fremdeles lå på havnen med telefonforbindelse til land.

Omtrent kl. 0420 søkte kaptein Brekke å telefonere til Avdelingssjefen for å be om tillatelse til å hale undervannsbåten fra kaien i Liland for at de ikke skulle bli et bytte for den første fremmede jageren som måtte komme inn på havnen. (Kaptein Brekke hadde da ikke fått underretning om at tyske krigsskip/jagere var løpt inn i Ofotfjorden.) Han fikk imidlertid ikke forbindelse med "Norge", men det lyktes å få telefonforbindelse med en vaktmann i vaktstua på kaien i Narvik, og han fortalte kaptein Brekke at "Norge" holdt på å kaste loss akterfortøyningene og lette anker.

Etter å ha fått denne underretningen besluttet kaptein Brekke at undervannsbåtene skulle gå ut i Ofotfjorden og ta stilling i de feltene som på forhånd var blitt avtalt mellom sjefene, og ga ordre om det. ("B 3"s felt var Ofotfjorden østenfor meridianene gjennom Lilands lykt, mens "B 1"s felt var vest for denne meridianen.)

"B 3" trimmet opp og holdt det gående i skvalpestilling i snøtykken inntil observasjonsforholdene ble slik at kaptein Brekke antok at han ville kunne nytte periskopene ved gang i periskopdybde.

Etter det gikk "B 3" ut og opptok neddykket patruljering i sitt felt i fjorden.

Da kaptein Brekke i periskopet litt senere fikk se "Michael Sars" og "Kelt" komme innover fjorden, dykket han opp slik at "B 3"s radioantenne kom over vannet og anropte "Michael Sars". Sjefen for dette fartøyet meddelte radiotelegrafist at fartøyene hadde fått ordre om å gå inn til Narvik uten å angi hvem som hadde gitt denne ordren.
Da kaptein Brekke oppfattet ordren slik at den også gjaldt undervannsbåtene, "tenkte han at det måtte være noe galt fatt" (kaptein Brekkes rapport av 23/9-41 til Sjøforsvarets overkommando) og gikk ved 0700-tiden inn til Liland for å sette seg i forbindelse med Sjøforsvarsdistriktets stab og be om forholdsordre.

Etter at "B 3" var kommet inn til Liland, ble fartøyet praiet av sjefen for "Lyngen", kaptein Johannessen, som meddelte at han fra Sjøforsvarsdistriktets stab i Tromsø hadde mottatt ordre om at undervannsbåtene snarest mulig skulle gå til vestsiden av Vestfjorden. Samtidig meddelte han kaptein Brekke at "Norge" og "Eidsvold" var blitt senket i Narvik og at byen var blitt besatt av tyske tropper.

Da sjefen for "B 1", kaptein Melsom, hadde fått ordre av divisjonssjefen om å gå ut i sitt felt, ble undervannsbåten gjort klar til dykking. Men da snøtykke hindret undervannsangrep i fjorden, ble båten kl.0405 lagt på bunnen på 23 meter vann, og her ble den liggende til sjefen kl. 0930 fikk ordre ( ved undervannssignalapparat) av divisjonssjefen om å dykke opp.

Etter at kaptein Melsom var blitt meddelt ordren om at undervannsbåtene skulle gå til vestsiden av Vestfjorden, gikk "B3" fulgt av "B 1" alt kl. 0935 fra Liland for å utføre ordren.

"B 3" dykket først for å gå ut i fjorden. "B 1" ble imidlertid kalt tilbake av sjefen for "lyngen" for å meddele kaptein Melsom at han hadde fått melding om at tyskerne la miner ved Barøy.

Kaptein Melsom underrettet telefonisk Sjøforsvarsdistritets stab om det og fikk ordre om å bli liggende i Liland inntil videre.

Ut på kvelden samme dag (9/4) besluttet kapteinen å senke ned "B 1" med toppen så vidt over vann bak Skogøy i Bogen og å innlosjere besetningen i land inntil han "fikk et klarere bilde av situasjonen" (jf.. "B 1"s krigsdagbok). Kl. 0230 den 10/4 ble "B 1" senket ned på åtte meter vann nordvest av Skogøy, innenfor Øykalven. Kaptein Melsom underrettet om formiddagen 10. april Sjøforsvarsdistriktets stab om de disposisjoner han hadde truffet, og stabssjefene erklærte seg enig i det som var gjort. Samtidig ga han ordre om at undervannsbåten ved første mulighet og anledning, skulle søke å komme seg ut og operere i Vestfjorden.

Kl. 1810 samme dag fikk imidlertid kaptein Melsom følgende ordre fra staben: "Hvis De ikke finner det tilrådelig å gå ut, skal De bli liggende hvor De er og operere i Vestfjorden.

Natten til 11. april ble så "B 1" igjen gjort klar til gang, da det var sjefens mening å søke å komme ut i Vestfjorden ved daggry. På grunn av sterk tysk patruljevirksomhet i Ofotfjorden 11. april, fant kaptein Melsom det uforsvarlig å gå ut med "B 1". Undervannsbåten ble derfor igjen lagt på bunnen innenfor Skogøy, men det var sjefens hensikt å komme ut i Vestfjorden neste dag, 12/4. Ved 2200-tiden 11/4 fikk kaptein Melsom en ny ordre fra Sjøforsvarsdistriktets stab. Den lød:

" "B 1" må ikke gå ut før situasjonen er slik at den kan klare å komme ut. Det samme gjelder også for "Lyngen"."

Ved 1700-tiden 12. april kom en tysk armert tråler (det var antakelig bevoktningsbåten "Kelt" med tysk besetning ombord) helt inn i Bogen og passerte like i nærheten av det stedet hvor "B 1" lå neddykket. Tråleren gikk med sakte fart og stoppet av og til loddet. Dette tydet etter kaptein Mensoms mening på at tyskerne hadde fått rede på at norske undervannsbåter befant seg i Ofotfjorden og at de nå søkte å lokalisere dem. Da "B1"s batteri var langt nede og båten bare hadde trykkluftbeholdning for èn dykking, og surstoffbeholdningen var gått ned til halvparten av full beholdning, besluttet kapteinen å flytte undervannsbåtens besetning i land igjen og senke båten helt under vann. Om morgenen

13. april telefonerte kaptein Melsom til Sjøforsvarsdistriktets stab og forklarte situasjonen og foreslo å senke "B 1" ned på bunnen for å redde den fra total ødeleggelse. Staben hadde ikke noe å merke til det.
13. april kl. 1020 ble så "B 1" etter at besetningen var gått fra borde, senket ned på 20 meters dybde mellom Skogøy og fastlandet. Ved middagstid samme dag reiste besetningen fra Liland først med hester og sleder til Breistrand i Lavangen og derfra med en skøyte til Tromsø.

Dagen etter sjøslaget ved Narvik 13. april (som vi snart skal komme til) gikk "Lyngen" fra Kiland til Lødingen. Her fikk fartøyet ordre av Sjøforsvarsdistriktets stab om å gå til Ramsund og ta ombord ammunisjon og forråd og bringe det til Tromsø. Denne ordren ble utført.

Etter at "B 3" om morgenen 9. april var gått ut fra Liland, fortsatte undervannsbåten neddykket i periskophøyde utover Ofotfjorden. Da båten nærmet seg Ramsund, ble det i periskopet sett at to jagere som ble antatt å være tyske, lå stille i innløpet til Ramsundet. Kaptein Brekke satte straks kurs mot jagerne, og da avstanden var gått så langt ned at han med sikkerhet kunne konstatere at de var tyske, besluttet han å gå til angrep på dem med torpedoer. Da avstanden var gått ned til 3000 meter, satte de imidlertid i gang og styrte innover Ofotfjorden med stor fart. Noen minutter senere stoppet de, og etter dette satte de kurs rett mot "B 3", som de etter kaptein Brekkes mening, øyensynlig hadde lokalisert ved sine undervannslytteapparater. Under disse forhold fant kapteinen at et torpedoangrep på jagerne ikke var mulig. Han gikk derfor ned med undervannsbåten til 40 - 50 meters dybde og styrte utover Ofotfjorden på denne dybden i en og en halv time.

Jagerne slapp ikke synkeminer mot "B 3". Årsaken til det kan "enten være at de ikke hadde synkeminer ombord eller at de tok oss for venn" (jf., kaptein Brekkes rapport av 23/9-41 til Sjøforsvarets overkommando).

Da undervannsbåten igjen dukket opp i periskopdybde, var det på ny blitt så tett snødrev at ikke noe kunne bli sett i periskopet.

Ved middagstid kom plutselig en jager på kort avstand ut av en snøbøye med kurs rett mot "B 3". Undervannsbåten ble igjen brakt ned til 50 meters dybde, og på denne dybde fortsatte den neddykket til kl. 1900 da den dykket opp ved Seingen lykt på vestsiden av Vestfjorden. Derpå styrte den inn til Sommerset i Øksfjorden av Hinnøya. Herfra meldte kaptein Brekke seg til Sjøforsvarsdistriktets stab og fikk ordre om inntil videre å bli liggende hvor han var. Båten ble kamuflert med trær og seil.

Etter at panserskipene "Norge" og "Eidsvold" var blitt senket, oppsynsskipene "Michael Sars" og "Senja" og bevoktningsbåten "Kelt" var blitt beslaglagt av tyskerne og undervannsbåten "B 1" var blitt lagt på bunnen ved Liland, besto Ofoten-avdelingens fartøystyrke bare av undervannsbåten "B 3" og moderskipet "Lyngen".

Den hadde opphørt å eksistere som operativ enhet....

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen