Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Narvik side 5

Vrak i Nordland > Slaget Nord Norge

SJØSLAGENE VED NARVIK 10. APRIL 1940:

Da den tyske Narvikgruppens fartøyer hadde landsatt de troppestyrkene de hadde ombord, og Narvik og Elvegårdsmoen var blitt oppgitt til general Dietl om morgenen 9. april, var gruppens oppdrag løst. Og de ti jagerne kunne som planlagt, ha gått tilbake til hjemlandet alt om kvelde samme dag, hvis de to tankskipene ("Kattegat" og "Jan Wellem") som etter den tyske forsyningsplan skulle ha kommet til Narvik for å forsyne med brenselolje, var kommet frem til denne byen etter planen, dvs. før jagerne (som tidligere fortalt).



Av tankskipene lå imidlertid bare "Jan Wellem" på Narvik havn om morgenen 9. april. (Som tidligere nevnt kom fartøyet til Narvik om ettermiddagen 8. april med bl.a. 8 500 tonn brenselolje ombord.) "Kattegat" var ennå ikke kommet, og kl. 1045 9/4 ble kommandør Bonte av Marinekommando Vest, underrettet om at han ikke kunne gjøre regning med at dette fartøyet ville komme til Narvik (senket av "Nordkapp" 10/4, mens det lå til ankers ved Sandågbukta, Neverdal ved Ørnes, Glåmfjord. Her hadde det ligget siden 8/4. Besetningen nektet å forlate skipet etter ordre fra "Nordkapp". Grunnen til at "Kattegat" lå til ankers her, var at kapteinen ikke torde seile videre da han hadde fått vite om det britiske minefeltet i Vestfjorden.. 34 mann ble tatt til fange mens fem rømte til fjells.)

Dette var en slem strek i regningen for sjefen for Narvikgruppen. I henhold til hans operasjonsordre skulle jagerne uoppholdelig gå tilbake til Tyskland sammen med slagskipene "Gneisenau" og "Scharnorst", så snart deres oppdrag i Narvik var utført. Men dette var ikke mulig all den stund bare det ene av de to tankskipene som skulle forsyne gruppens fartøyer med brenselolje, var kommet fram i tide.

Alle jagerne var nemlig kommet til Narvik med nesten tomme brenseltanker, og hver av dem trengte omtrent 500-600 tonn brenselolje for tilbakemarsjen til Tyskland.

Da bare to jagere samtidig kunne fylle brenselolje fra "Jan Wellem" og det tok syv til åtte timer for hver jager å få fulle oljebeholdninger fra dette fartøyet, ville ikke de ti jagerne kunne være klar til samlet å tiltre tilbakemarsjen til Tyskland før tidligst sent på kvelden 10. april. ( 9. april kl. 2400 hadde bare "Wilhelm Heidkamp", "Bernd von Arnim" og "Georg Thiele" fått fylt sine tanker. )

Kl. 1357 9/4 meddelte derfor kommandør Bonte flåtesjefen, admiral Lütjens og sjefen for Marinegruppe Vest, admiral Saalwächter, at han hadde besluttet ikke å gå fra Narvik før ut på kvelden 10. april etter at samtlige jagere hadde fått full beholdning av brenselolje.

Admiral Saalwächter bifalt denne beslutningen. Samtidig meddelte han at tyske undervannsbåter planmessig hadde inntatt posisjoner for å vokte innløpene til de norske fjordene (bl.a. Ofotfjorden jfr. Assmann: "The German Campaign in Norway", side 27.)

Om kvelden 9. april foretok kommandør Bonte følgende situasjonsbestemmelse:


Man måtte gjøre regning med at britene ville sette inn angrep med fly - og sjøstridskrefter for å søke å ødelegge de tyske jagerne. En landsetting av britiske troppestyrker var derimot ikke sannsynlig. Det var en stor skuffelse at batteriene på Ramnes og Hamnes ikke eksisterte. Det forhøyde faren for en ubemerket inntrengning av fiendtlige krigsskip i Ofotfjorden. "På den andre siden", heter det ordrett i kommandør Bontes krigsdagbok, "gir de undervannsbåtene som er lagt i stilling inne i fjorden en ypperlig sikring ( "bilden die auf den Innerpositionen stehende U-Boote eine vorzügliche Sicherung"). De vil sikkert melde alle sjøstridskrefter som trenger inn og sannsynligvis også tilføye dem svære skader. Undervannsbåtene vil muligens endog fullstendig hindre ( "bereits vollständig vereiteln" ) et fiendtlig forsøk på å trenge inn i fjorden". (jfr. Haubatsch: "Die Deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940", side 113.)

Dette var en sterk overvurdering av de tyske undervannsbåtenes yteevne som senere skulle vise seg å få skjebnesvangre følger for de tyske jagerne ved Narvik.


Av hensyn til faren for flyangrep ville ikke kommandør Bonte holde sine jagere samlet på Narvik havn lenger enn absolutt nødvendig. Ut på kvelden 9. april utstedte han derfor ordre om at sjefen for 1. jagerflotilje, kommandørkaptein Bey, skulle gå til Herjangfjorden med jagerne "Wolfgang Zenker", "Erich Giese" og "Erich Koellner" og ta stasjon der, mens 3. jagerflotilje, jagerne "Hans Lüdemann", "Hermann Künne", Dieter von Roeder" og "Anton Schmitt", og kommandør Bontes flaggskip "Wilhelm Heidkamp" natten til 10. april skulle bli liggende i Narvik for å fylle brenselolje fra "jan Wellem".

Kommandør Bonte ga sjefen for 3. jagerflotilje, kommandørkaptein Gadow, ordre om å sikre innløpet til Narvik mot angrep av fiendtlige krigsskip. Bl.a. skulle en jager patruljere i Ofotfjorden. Denne jageren skulle bli avløst av en av de andre jagerne når hensynet til overføringen av brenselolje fra "Jan Wellem" tilsa det.

KL. 2200 9/4 fikk kommandør Bonte et radiotelegram fra en av de tyske undervannsbåtene (U-51) som lå i munningen av Ofotfjorden, som anga at fem britiske jagere ble sett i Vestfjorden styrende sørvestlig kurs med middels fart. Da denne kursen tydet på at skipene gikk ut av fjorden, hvor de tidligere på dagen var meldt å oppholde seg, fant kommandør Bonte det ikke nødvendig å treffe noen forføyninger i anledning av dette telegrammet.

Til tross for at de tyske troppene var blitt landsatt i Ofotenavsnittet uten tap og hadde besatt Narvik og Elvegårdsmoen uten kamp, var deres stilling langt fra sterk. Troppene manglet ikke bare artilleri og luftvernskyts, men de var smålig utstyrt med maskingevær, håndvåpen, ammunisjon og forråd for øvrig, som proviant m.m.

(I den "Lagebericht" som Hærgruppe XXI sendte ut om kvelden 9. april kl. 1830, var det angående stillingen i Nord Norge anført:

"In Narvik nach geringen Feuer bei Durchfahrt Landung vollzogen, Elvegårdsmoen besetzt. Norwegische Truppe ist loyal, Wegnahme Bardufoss wegen Schneelage zweifelhaft. Munitionslage gespannt". (Hubatsch, W.: "Die Deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940", side 271).)

De bergkanonene som var blitt tatt ombord på jagerne før avgangen fra Tyskland, var blitt skylt over bord under fremmarsjen, og de tre tyske transportskipene av den tyske "Utførselsgruppen" ("die Auffuhrstaffel"): "Bärenfels". "Rauenfels" og "Alster", som etter den tyske forsyningsplan, skulle ha kommet til Narvik med etterforsyninger av alle slag ( kanoner, ammunisjon, proviant m.v. ) før krigsskipene, kom overhodet ikke fram til bestemmelsesstedet.

( Bärenfels" ble forsinket i Kopervik fordi losstasjonen der oppga at den ikke hadde loser disponible for fartøyet. 8. april var det derfor ikke kommet lenger enn til Haugesund og ble av den grunn av den tyske sjøkrigsledelsen, omdirigert til Bergen. "Rauenfels" ble ødelagt av en britisk jager i munningen av Ofotfjorden 10. april, (se senere), og "Alster" ble kapret av en britisk jager i Vestfjorden 11. april.)

General Dietl fikk derfor på denne måten ikke noen av de etterforsyningene av tunge våpen, ammunisjon m.m. som han hadde regnet med og som han i høy grad trengte for å forsvare Narvik. ( Orlogskaptein Erdmenger sier i sin dagbok følgende: "Das Ausbleiben der Schiffe war für die weitere Entwiclung des Narvikunternehmens von entscheidender Bedeutung". ( Dietl: side 70).) Han var derfor i en lite misunnelsesverdig stilling, isolert som han var på denne fjerne utposten, fra enhver kontakt med tyske troppestyrker lenger sør i landet ( Den tyske garnisonen i Narvik fikk heller ikke senere under felttoget i Norge etterforsyninger fra hjemlandet sjøveien.)

Da general Dietl gikk ut fra at norske tropper snart ville sette inn angrep mot Narvik og han også regnet med sannsynligheten for et nært forestående britisk angrep, søkte han så godt det lot seg gjøre, å forsterke forsvaret av byen med de sparsomme midler han hadde til rådighet.

Plasskommandanten, major Haussels, fikk ordre om å lasere de kanonene som var blitt brakt i land fra de britiske handelsfartøyene på havnen, rundt havneområdet, og å opprette forsvarsstillinger omkring byen.

Da kommandør Bonte forsto hvor utsatt de landsatte tyske troppenes stilling var, ga han ordre om at jagernes samtlige håndvåpen med ammunisjon, skulle bli avgitt til troppene.
I henhold til den tyske operasjonsplan skulle general Dietl så fort råd var, søke å sette seg i besittelse av Bardufoss flyplass og Setermoen ekserserplass. Men på grunn av de store snømengder var veiene nærmest ufarbare, slik at disse operasjonene ikke straks kunne bli satt i verk i større stil.

Det britiske angrepet på Narvik lot ikke lenge vente på seg.

Etter at admiral Whitworth om morgenen 9. april hadde fått ordre fra det britiske admiralitet om å operere slik at han hindret tyskerne å landsette tropper i Narvik, ga han sjefen for 2. britiske jagerflotilje, kommandør Warburton-Lee, ordre om å patruljere Vestfjorden.

Senere på formiddagen fikk imidlertid kommandøren ordre direkte fra sjefen for Hjemmeflåten, admiral Forbes, om å "sende noen jagere til Narvik for å sikre mot at fiendtlige tropper ble landsatt der". (jfr. Roskill, S.W.: "The War at Sea", Volume I, side 173.)

Ved 1200 - tiden samme dag blandet det britiske admiralitet seg direkte inn i ledelsen av denne operasjonen ved å underrette kommandør Warburton-Lee om at det var ting som tydet på at tyske tropper alt var landsatt i Narvik og ved samtidig å gi ham ordre om å kapre eller senke troppenes transportskip. Han ble også gitt bemyndigelse til etter eget skjønn, å gå inn til Narvik og landsette en styrke med oppdrag å gjenerobre byen. (Det britiske admiralitet trodde på dette tidspunkt på grunn av en misvisende pressemeddelese, at bare ett tysk skip var kommet til Narvik og hadde landsatt en liten troppestyrke der.)

Kommandør Warburton-Lee hadde imidlertid klar ordre fra admiral Forbes. Han besluttet derfor straks å gå inn til Narvik med de fire jagerne av 2. flotilje, HMS "Hardy", "Hotspur", "Havock" og "Hunter", som var disponible. Senere sluttet også jageren "Hostile" seg til flotiljen.

Kl. 1600 9/4 stoppet flotiljen utenfor Tranøy, og kommandør Warburton-Lee sendte en offiser i land for å søke å få nøyaktige underretninger om den tyske styrken som var gått inn til Narvik av losene på losstasjonen der. Losene opplyste straks at seks tyske krigsskip som var større enn de britiske jagerne, og en undervannsbåt, hadde passert stasjonen med kurs for Narvik, og at tyskerne hadde besatt byen med store styrker. Dessuten var innløpet til Narvik havn blitt minelagt.

Kommandør B.A.W.Warburton-lee, på den britiske flotiljelederen "Hardy" fikk vite av norske loser at SEKS skip som var større enn hans eget og en ubåt var blitt sett på vei til Narvik, og at havneinnløpet var minelagt. Han meldte dette til det britiske Admiralitetet og underrettet samtidig om at det var hans hensikt å gå til angrep ved daggry og høyvann ( daggry for å komme overraskende, høyvann for å unngå miner), i samsvar med den ordre Admiralitetet hadde gitt ham.

Admiral Whitworths første tanke etter at han hadde fått denne rapporten, var å forsterke 2. jagerflotilje, men avsto fra det, bl.a. fordi det etter hans oppfatning ville forsinke angrepet, slik at overraskelsesmomentet ved det sannsynligvis ville gå tapt. Som svar fikk han at " De alene kan bedømme om et angrep kan utføres under disse omstendigheter. Vi skal støtte Dem hvilken bestemmelse De enn treffer." (Roskill, side 174.)

Man tenkte med dette på om han skulle gå til angrep, eller ligge og vente på forsterkninger. Dette ville føre til utsettelse, og kanskje mistet fordelen av et overraskelsesangrep, men ville nesten sikkert ha gjort det av med den tyske styrke i èn kamp i stedet for to og kunne til og med gitt betingelse for en øyeblikkelig landgang. Men kommandør Warburton-Lee for sitt vedkommende tok den mer heroiske linje.

Han hadde alt tatt sin beslutning, og ut på natten til 10. april styrte han med sine fem jagere inn Ofotfjorden for å angripe de tyske krigsskipene som lå i Narvik.
Værforholdene i fjorden var den natten fra et navigatorisk synspunkt overordentlig slette. Storm og tett snødrev, slik at det fra jagerne bare ble sett land èn gang da de styrte innover fjorden, og det var da tètefartøyet HMS "Hardy" holdt på å gå på grunn. Flotiljens fart under innløpet var derfor liten. Men den dårlige sikten gjorde også at de britiske jagerne ikke ble observert av tyske undervannsbåter som var stasjonert i den ytre delen av fjorden. Kommandør Bonte fikk av den grunn ikke noen melding om det forestående britiske angrepet. Og det bidra i høy grad at det kom helt overraskende på de tyske jagerne i Narvik.

Kl. 0430 styrte "Hardy", fulgt av "Hunter" og "Havock" inn på havnen, mens "Hotspur" og "Hostile" ble liggende utenfor innløpet med ordre om å vokte fjorden mot overraskelser og å holde øye med de antatte kystbefestningene ved Narvik og i fjordene omkring.

(Både det britiske admiralitetet og den tyske sjøkrigsledelse hadde den feilaktige oppfatningen at innløpet til Narvik var befestet. Warburton-Lee var av Admiralitetet blitt underrettet om disse batteriene som ikke eksisterte.)

Da det grydde av dag om morgenen 10. april, var det fremdeles snøstorm i Narvik-området, slik at sikten var meget liten og varierte fra hundre til tusen meter.

To av de tyske jagerne, "Herman Künne" og "Hans Lüdemann", lå langs "Jan Wellem" og fylte brenselolje, mens "Wilhelm Heidkamp" og "Anton Schmitt" lå til ankers langt inne på havnen.

"Dieter von Roeder" som om natten hadde patruljert i havneinnløpet, gikk i grålysningen (kl.0420) uten å ha fått ordre om det og uten å ha blitt avløst,
inn på Narvik havn og ankret rett innenfor innløpet istedenfor som fartøyets ordre gikk ut på, å holde det gående i fjorden utenfor Narvik for å sikre innløpet til havnen.

I det kritiske øyeblikk patruljerte derfor ikke noen av de tyske jagerne utenfor havneinnløpet.



Ofotfjorden ytre del 1940


Zerstörer "Dieter von Roeder" (Z-17)


Zerstörer "Dieter von Roeder" (Z-17) ved dampskipskaien i Narvik.

Legg merke til de solide hullene i skrogsiden rett under fremre skorstein.
Bildet er tatt 11/4 - 40, dvs dagen etter at hun såvidt klarte å buksere seg til kaien etter det kraftige britiske angrepet

 

På havnen lå dessuten omtrent 25 handelsskip til ankers. Og langs kaien lå de norske oppsynsskipene "Michael Sars", "Senja" og bevoktningsbåten "Kelt" uten besetning ombord.(Som tidligere fortalt).

Kl.0430 ble det gitt alarm på de tyske jagerne. Få sekunder etter traff en torpedo "Wilhelm Heidkamp" i akterskipet. Ved det ble aktre ammunisjonsmagasin antent og eksploderte slik at akterskipet ble blåst bort og mange ombord ble drept eller såret. Blant de drepte var kommandør Bonte. Men skipet fløt fremdeles, og det ble fortøyd langs det svenske handelsskipet "Oxeløsund".( "Wilhelm Heidkamp" sank først om morgenen 11. april.)

Kort tid etter ble også "Anton Schmitt" truffet av en torpedo i forre maskinrom og av en annen i aktre kjelerom. Ved det brakk fartøyet i to og sank nesten momentant. Andre torpedoer senket eller skadde handelsskip som lå på havnen, eller detonerte mot strandbredden.

Til å begynne med ble ikke de britiske jagerne i den dårlige sikten sett fra de tyske fartøyene. Tyskerne fikk derfor først inntrykk av at det var et britisk flyangrep de var blitt utsatt for.

Men de britiske jagerne åpnet også samtidig med torpedoskuddene, ild med sine 12 cm kanoner mot de tyske jagerne. Og fra jageren "Dieter von Roeder" ble snart glimtene fra kanonilden i havneinnløpet observert og straks ble det også fra fartøyet sett silhuetten av en fiendtlig jager som åpnet ild mot det. Den tyske jageren besvarte straks ilden og skjøt også åtte torpedoer mot havneinnløpet. Men ikke noen av torpedoene traff de britiske jagerne som fortsatte inn på havnen helt opp til innløpet til Beisfjorden, innen de styrte ut i Ofotfjorden igjen. Under dette første angrepet skjøt de tre britiske jagerne i alt 15 torpedoer.

Straks etter at kampen var begynt, kastet de to tyske jagerne som lå langs "Jan Wellem" loss og styrte ut på havnen. "Hans Lüdemann" ble snart truffet av to 12 cm kanonprosjektiler som satte fartøyet i brann, slik at aktre ammunisjonsmagasin måtte settes under vann. Den andre jageren, "Hermann Künne", ble ikke truffet av de britiske jagernes ild, men fartøyets maskiner ble midlertidig satt ut av funksjon på grunn av sprengvirkningene fra de to torpedoene som traff "Anton Schmitt".

Jagerne "Hotspur" og "Hostile" ble som nevnt under det første angrepet, latt tilbake utenfor innløpet til Narvik, med ordre om bl.a. å vokte fjorden utenfor havneinnløpet.

Etter at det første angrepet var utført, ble "Hotspur" sendt inn på havnen alene for å skyte sine torpedoer. Ved det ble to handelsskip senket.

Da ingen tyske jagere hittil var blitt sett utenfor havnen, foretok kommandør Warburton-Lee et nytt angrep med sine fem jagere. Under dette angrepet skjøt de britiske jagerne fra havneinnløpet på de tyske handelsskipene på havnen som britene gikk ut fra hadde krigsforsyninger ombord.



D/S "Neuenfels" - et av lasteskipene som gikk til bunns i Narvik havn.
I dag et kjent og kjært dykkermål formange ivrige vrakdykkere.
Legg merke til de store dimensjonene. Vraket står rett opp - og ned på bunnen,og dybden er perfekt for fritidsdykkere.
Vraket er også blant dem som Havnesjefen tillater dykking på.
Absolutt vært et besøk. Her vil du få et minne for livet!!
Skissen tidlig i på disse sidene om Narvik viser deg hvor båten lå 9. april 1940.
Den ligger ikke så langt unna i dag heller.
Det er bøye på vraket.

Det var nå gått en time siden det første angrepet var blitt satt inn. Til tross for at et par av de tyske jagerne på Narvik havn hadde åpnet ild mot de britiske skipene og disse også var blitt beskutt med geværer og mitraljøser fra land, var de alle fremdeles uskadd.

Den britiske flotiljesjefen trakk nå sine jagere tilbake til farvannet utenfor Skjomnes. Her hadde han en kort rådslagning med sine skipssjefer.

Under denne trakk kommandør Warburton-Lee den slutning at ikke flere enn to av de seks fiendtlige jagere han hadde fått melding om (som tidligere fortalt), kunne være utenfor Narvik havn.

(Fire av seks ble antatt å være inne på havnen, mens det i virkeligheten var fem av ti!)

Deretter ga han ordre om et siste angrep. "Hardy" gikk i tèten også under dette tredje angrepet. De britiske jagerne skjøt etter hvert som de dreide til, med sine kanoner fra havneinnløpet inn over havnen. "Hostile" som var siste fartøy i kolonnen, skjøt også sine torpedoer.

Antallet av ødelagte handelsskip steg til seks. Et syvende tysk handelsskip, "Bokenheim", var blitt satt på land under det tyske angrepet 9. april.

( Dette ble gjort fordi skipets fører feilaktig gikk ut fra at det var et britisk angrep som ble satt inn.) Bare "Jan Wellem" og tre andre tyske handelsskip lå fremdeles uskadd tilbake på havnen.


Vraket av D/S "Achen".
Senket under angrepet.
Bergingsdamper ved siden av
Lasteskipet er ble
fjernet etter krigen.

Baugen på fartøyet peker mot Ankenes og Skjomtind med fjellformasjonen
"Den sovende Dronning", som for å si:
"Her kommer også jeg for å legge meg ned for å hvile
" Se oversiktstegning over handelsskip på
Narvik havn i begynnelsen av denne siden.
Der vil du se hvor hun lå da hun ble senket.

Under dette angrepet ble "Hostile" truffet av et 12,7 cm prosjektil, mens de øvrige britiske jagerne forble uskadd.

I hovedsaken hadde nå kommandør Warburton-Lee løst den oppgaven han selv hadde satt seg "since the German force was clearly too large for there to be any hope of silencing opposition completely, so as to land at the ore-quay" ( Derry: "The Campaign in Norway", side 45.)

Da den britiske jagerflotiljen litt før kl. 0600 hadde utført sitt siste angrep, besluttet derfor kommandør Warburton-Lee å trekke flotiljen tilbake og sette kurs vestover for å gå ut Ofotfjorden.

Hittil hadde hellet fulgt den britiske jagerflotiljen, men nå vendte lykken seg...

Da sjefen for 4. tyske jagerflotilje, kommandørkaptein Bey, kl. 0515 var blitt varslet om det britiske angrepet på Narvik havn ved et radiotelegram fra "Hans Lüdemann", ga han sine tre jagere i Herjangfjorden ordre om å lette anker. Og kl. 0530 satte han med "Wolfgang Zenker", "Erich Koellner" og "Erich Giese" kurs mot Narvik med så stor fart som jagernes sparsomme brenselbeholdninger tillot det.

I det øyeblikk den britiske jagerflotiljen med "Hardy" i tèten, dreide vestover, ble det fra fartøyene sett at en fiendtlig fartøystyrke som ble anslått til å bestå av en krysser og tre jagere, kom sørover fra Herjangfjorden på en avstand av 10 000 meter. Kommandør Warburton-Lee økte straks farten til 30 knop og fortsatte utover fjorden med sine fem jagere. Et øyeblikk etter åpnet den tyske flotiljen ild mot de britiske jagerne, og kampen utviklet seg til en løpende fektning på vestgående kurs. Den britiske ild falt til å begynne med kort og ble senere heller ikke effektiv. (En britisk rapport oppgir distansen da ilden ble åpnet til 7500 yards, mens tyske rapporter angir den til over 10 000 meter.)

Kort etter ble det imidlertid fra "Hardy" observert ytterligere to krigsskip rett forut med kurs innover fjorden. Et øyeblikk håpet kommandør Warburton-Lee at det var britiske fartøyer som kom for å forsterke ham. Men det viste seg snart at det var de tyske jagerne "Georg Thiele" og "Bernd von Arnim", som hadde gått ut fra Ballangen og nå søkte å avskjære den britiske flotiljen retretten. (Jagerne var blitt forsinket pga. lokal tåke slik at de først gikk ut i Ofotfjorden kl. 0540.)

De britiske jagerne ble nå tatt under dobbelt ild fra de to tyske jagerflotiljene. På styrbord låring ble de forfulgt av de tre jagerne som kom fra Herjangfjorden, og forut kom jagerne fra Ballangen på en kurs som skar de britiske skipenes kursretning.

Kampen mellom de tyske jagerne fra Ballangen og de britiske jagerne fant sted på kloss hold og voldte store tap for britene. HMS "Hardy" ble så hardt rammet av den konsentrerte ilden fra "Georg Thiele" og "Bernd von Arnim" at den snart kom i brann. En tysk granat sprang på kommandobrua. Ved det ble kommandør Warburton-Lee dødelig såret, og alle de øvrige som oppholdt seg der ble enten drept eller så hardt såret at sjefens sekretær, Paymasterlieutenant Stanning, i det kritiske øyeblikket måtte ta kommandoen. Han ga på grunn av de skader som fartøyet hadde fått, ordre om å sette det på land for at det ikke skulle synke. Etter det skar fartøyet ut av formeringen og ble satt på land på sørsiden ved Virek, omtrent 3 n. mil øst for Ballangen. Til tross for at mange var såret, reddet besetningen seg i land fra det iskalde vannet. Den ble vel mottatt og forpleid av befolkningen på stedet.

Etter at kommandør Warburton-Lee var brakt i land, døde han av sine sår på stranden. Kommandøren ble den første brite som ble tildelt Victoriakorset ("post humos") under den andre verdenskrigen! Han kom således til å dele skjebne med sin motstander, kommandør Bonte.

De øvrige britiske jagerne fortsatte kampen i henhold til det siste signalet flotiljesjefen hadde sendt før han ble dødelig såret: "Keep on engaging enemy".

"Hunter" og "Hotspur" ble også sterkt skadd av den tyske kanonilden og torpedoer som ble skutt fra de tyske jagerne. Flere eksplosjoner inntraff ombord på "Hunter". Ved det kom fartøyet i brann og farten gikk ned, slik at "Hotspur" som fulgte etter, kolliderte med det. Mens fartøyene lå sammen, ble de heftig beskutt av "Georg Thiele" og "Bernd von Arnim". Etter det sank "Hunter" midtfjords, mens "Hotspur", til tross for at fartøyet var truffet av en rekke 12 cm prosjektiler, ble reddet fra å lide samme skjebne ved at "Havock" og "Hostile" som var nesten uskadd, gikk tilbake fra sin posisjon, 2 n. mil lenger ute i fjorden, og dekket retretten for denne jageren.

Under kampen passerte de to tyske jagerflotiljene kl. 0715 hverandre på motsatte kurser. Etter det vendte "Georg Thiele" og "Bernd von Arnim" og sluttet seg til Herjanggruppen under forfølgelsen av de britiske jagerne. Men på grunn av de skadene (se senere) de hadde fått, brøt de snart ut av kolonnen og gikk inn til Narvik.

Herjanggruppens tre jagere var derimot ikke blitt truffet av de britiske jagernes ild, men da de ennå ikke hadde fått fylt brenselolje fra "Jan Wellem", var deres brenselbeholdninger ved slutten av trefningen gått så sterkt ned at de ikke kunne fortsette forfølgelsen. De avbrøt derfor kampen og gikk tilbake til Narvik. Ved det unngikk den britiske jagerflotiljen å bli ytterligere nedkjempet for ikke å si tilintetgjort. På veien innover skjøt de tyske jagerne noen salver mot "Hardy" som sto på land. De tok også ombord 50 overlevende fra "Hunter". Ti av disse døde senere.

Etter kampen trakk "Hostile", "Havock" og "Hotspur" seg vestover. (De tre britiske jagerne kom ut på dagen 10/5 inn til Skjellfjord på sørsiden av Flakstadøy i Lofoten, hvor britene alt hadde opprettet et replipunkt for de britiske sjøstridskreftene som skulle dekke innløpet til Vestfjorden. Her ble også organisert et reparasjonsdepot.)

I munningen av Ofotfjorden fikk de se det tyske forsyningsskipet "Rauenfels" som var på vei til Narvik med bl.a. ammunisjon til General Dietls tropper. Fartøyet ble beskutt av "Havock" med 12 cm prosjektiler og torpedoer, og ble ved det så sterkt skadd at det for ikke å synke, ble satt på land i Finnvika på sørsiden av Ofotfjorden. Besetningen, 48 mann, reddet seg i land i skipets båter og ble tatt til fange av folk på stedet. Under beskytningen var èn mann blitt drept.

På dette tidspunkt var de tyske jagerne kommet fram til Narvik hvor de ankret kl. 0815.

Det første sjøslaget i Ofotfjorden var slutt.

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen