Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Narvik side 7

Vrak i Nordland > Slaget Nord Norge

NARVIK - DEN FØRSTE LANDSETNING

Narvik var fortsatt i tyske hender. Britenes marineleder, Admiral of the Fleet, jarlen av Cork og Orrey, satte seil fra Roayth på "Aurora". Han rangerte foran sjefen for Hjemmeflåten, en stilling han hadde innehatt for 1933 til 1935, og var kalt tilbake til Admiralitetet i september 1939 av Churchill. Lord Cork hadde ord på seg for å handle raskt. Jarlen sto som leder for den første landstigningen av allierte tropper.

Den sjømilitære basis ble etablert ved Skånland, en liten tettbebyggelse på fastlandet 25 km sør for Harstad, der hvor hovedløpet i Tjeldsund vender vestover. Den ga rikelig ankerplass selv for de største skip. Det hele begynte meget lovende for britene. En tysk ubåt var blitt lokalisert og ødelagt ved Harstad 15. april, og dens fortegnelse over fordelingen av ubåter i Nordsjøen ble tatt da den britiske ekspedisjonen nærmet seg. Et annet slumphell var det at tyskerne ikke greide å gjøre mer enn et eneste forsøk på å minere Tjeldsund fra luften. I andre tilfeller utnyttet jo tyskerne sterkt sin luftoverlegenhet til å uroe fiendtlige skip.

Selv om lord Corks opprinnelige tanke å forsøke å ta Narvik ved et øyeblikkelig coup de main den 15. april hadde vist seg ugjennomførlig, håpet han stadig på at et direkte angrep kunne bli satt i verk så tidlig som mulig. Hvis angrepet hadde hell med seg, kunne det ventes å løse baseproblemer og dessuten gi britene fordeler av langt større betydning for sin prestisje for hele den strategiske situasjon i Skandinavia.

Ved planleggingen av sjøangrepet og landsettingen i Narvik, måtte han ta hensyn til terrenget på Narvik-halvøya utenfor selve havnefronten. Det var nå fullt av skipsvrak her fra forrige sjøslag, og dette bød på spesielle vanskeligheter. Hensyn man tidligere ikke hadde tatt med i beregningene.

Tyskerne hadde større problemer.

Med hensyn til forsvaret av byen er det klart at den tyske garnisonens operasjoner ble sterkt hemmet ved at ingen av tre ventede forsyningsskip og bare 1 av to tankskip nådde frem, selv om 34 jernbanevogner med 350 tonn forsyninger ble mottatt i Sør-Sverige 19. april for transitt til Narvik. Og svenskene skulle liksom være nøytrale??!!

Videre var bergartilleriet blitt vasket overbord fra jagernes dekk under den harde sjøreisen nordover, og kanoner tatt fra skipene ble i beste fall et uhåndterlig substitutt. Ti fly var blitt ødelagt på isen på Hartvigvann da 4 bergkanoner ble fløyet dit den 14, og eksperimentet ble ikke gjentatt. Det kan også merkes at Hitler selv i uken etter den andre sjøkampen var sterkt, om enn rykkevis, tilbøyelig til å stanse tapene ved å oppgi Narvik og at så sent som 23. april betydde ødeleggelser som man kunne iaktta fra sjøen, at Dietl hadde fått ordre om å gjøre klar til evakuering "hvis nødvendig".

Lord Cork hadde ønsket landsetting i Narvik allerede om kvelden 13. april, hvis det i tide var sendt avdelinger fra England til å utføre det. Et improvisert angrep, slik lorden ønsket det, kun nesten sikkert ha gitt britene Narvik denne kvelden. Det er et åpent spørsmål om ikke lord Corks offensivinstinkt selv om det innebar alvorlig risiko for store tap, i tilfelle kunne ha vist deg riktig. Men det foregikk en strid mellom lorden og den britiske hærgeneralen Mackesy om hvem som tok de korrekte avgjørelsene. En maktkamp, rett og slett. Det ble til at i stedet for å organisere sine folk, den første brigaden av en større styrke, planla general Mackesy å operere mer metodisk, sikkert og langsomt. Fra da av sank sjansen for hell fra dag til dag. Følgelig rapporterte Lord Cork den 16. at det angrepet som var påtenkt den dagen, var oppgitt.

Den endelige beslutning om ikke å forsøke en landgang under motstand ved Narvik, men å prøve å bringe fienden til å overgi seg helt ved et mektig bombardement og la avdelingene gå på bare hvis det hvite flagg ble heist på land, ble tatt av Lord Cork den 21. Samme dag ble det meddelt fra den britiske regjering at nettopp Cork var blitt tildelt det øverste lederansvaret for hele ekspedisjonen.

Den 24. gikk britene så til angrep på Narvik by fra sjøen. Det var begynt å falle tung snø dagen i forveien, og det fortsatte med det uten avbrytelse også den dagen man startet bombardementet.

Under bombardementet hadde Lord Cork sitt flagg ombord på krysseren "Effingham", og de andre skip som deltok i angrepet var slagskipet "Warspite" som skjøt vel 150 omganger med granater fra sine 15 toms kanoner, krysserne "Aurora" OG "Enterprise" og jageren "Zulu".

Været hindret Flåtens fly i å gi noen støtte fra "Furious", men dette hindret også samtidig en innblanding fra det tyske flyvåpen. Hovedbombardementet som utelukkende var rettet mot militære mål, varte omtrent 3 timer, men det syntes ikke å ha vært dypt nok, og et tykt teppe av nyfallt snø skjulte alle mål. En avsidesliggende pir ble beskutt av
lt "Effingham", og et skip som lå langs det, ble senket.

"Enterprise" bombarderte begge sider av havneinnløpet, og noen skader ble tilføyet jernbanens rullende materiell. En del militært materiell som var blitt igjen på Elvegårdsmoen ble ødelagt. Men det aller viktigste, mitraljøseredene, som var hovedhindringene for en landsetting, forble usynlige og sannsynligvis uskadde. Ordre om ikke å gå i land ble derfor tatt av Lord Cork. Resultatet av bombardementet var en skuffelse både for admiralen og for hærgeneral Mackesky.

En senere slutning var at ikke noe tydet på tysk overgivelse, selv om en nordmann som unnslapp fra Narvik tre dager etter bombardementet, påsto at de tyske tap hadde vært betydelige.


 

Samme dag som bombardementet fant sted, kom den første betydelige forsterkning til ekspedisjonen. Det var 27. halvbrigade av alpejegerne som nå ikke lenger ble holdt i reserve for Mauricestyrken (Namsos), og som hadde seilt fra Scapa for Norge. Det ble derfor fortsatt mulig å arbeide med den operasjonsplan som general Mackesy alltid hadde tenkt å sette i stedet for det frontalangrepet på Narvik som nettopp ble omtalt.. Det gikk ut på å sette i verk å ta både Ankenes og Øyjord og kutte av jernbanen ved Hundalen, bare 13 km. fra den svenske grense og derved bringe Narvik til å falle i britenes hender "som et modent eple". Det var helt tydelig en rivende konflikt mellom lorden og generalen. General Mackesy avslo prinsippmessig å berøve sine avdelinger enhver utsikt til samarbeid med flåten!

Mackesy forberedte derfor et motangrep mot Gratangen, som ligger vest-sør-vest for Fossbakken. Fra denne siden skulle man så nærme seg Bjerkvik og Narvik-området, skjønt Lord Cork heller ville hatt generalens tre nye franske Alpejegerbataljoner nærmere Narvik, klar for et direkte angrep.

Det hadde altså satt i gang et voldsomt snøvær, ja faktisk snøstorm den 23, som fortsatte den 24. Den var så voldsom at en norsk bataljon som hørte hjemme i landsdelen og var meget fortrolig med bruken av ski og ikke tynget av tungt utstyr, brukte 8 timer for å komme 3 km. frem under en stigning på 100 meter. Kl. 1900 hadde 150 tyskere i sine nedgravde stillinger slått angrepet tilbake.

Det var falt 1 meter snø i løpet av 24 timer, og det var følgelig ikke noe artilleristøtte. Uheldigvis for nordmennene hadde deres annen angrepsfløy kommet raskt frem, og folkene banet seg vei frem til landeveien ved Gratangen hvor den forreste bataljonen kunne få ly for natten.

En annen bataljon ble sendt fremover fra reserven for å støtte den høyre fløy, men da morgenen kom, var det fremdeles et gap mellom de to norske bataljonene, og det lyktes tyskerne som hadde hatt hellet med seg ved Lapphaugen, å omringe bataljonen ved Gratangen og å åpne mitraljøseild mot den i dens kvarter. En del brøt seg gjennom med et tap av 100 døde og sårede - tre kompanisjefer var blant de døde - og omtrent 150 fanger.

I dagene som fulgte pågikk det mange beinharde og brutale slag i dette området, men det blir for omfattende for meg å skrive om dette her, da jeg først og fremst konsentrerer meg om den militære aktiviteten på vannet. Men det er spennende å lese at her deltok sørwalisere, skotter , irske engelske, franske, polske og norske soldater i et nært samarbeid.

Men Narvik var, tross store tyske tap fortsatt i tyske hender. Til slutt var man så nærme at 9. mai lyktes det 2 franske kompanier på truger, støttet av en skiløpertropp, å fordrive fienden fra 3 viktige topper på fjellet nord for Storvatn. De kunne nå se ned på selve Beisfjorden. Men allikevel ville fremrykningen til Ankenes denne veien, grunnet motstand og snøløsning, klart nok snarere ta to uker enn dager.

De operasjoner som disse dagene ble foretatt, under ledelse av general Mackesy, foregikk samtidig med at det kom nye krav om et direkte angrep på Narvik.
Dette bekreftes også av at det ble satt av flere britiske tropper til rådighet til å forsterke håpet hos Churchill som natten 27. - 28. april telegraferte til Lord Cork:

"Det er mot Narvik og Gällivare malmfelter at alle fremstøt må bli rettet...... Her må vi kjempe og holde ut i størst mulig grad......Legg plan for å etablere en sterkt forsvart basis og forlang alt De trenger. Selvfølgelig kan ikke operasjoner i stor stil bli gjennomført medmindre Narvik havn og by er i våre hender".

Erobringen av Narvik:

Planene om et direkte angrep på Narvik var midlertidig dødd hen etter bombardementet fra sjøen 24. april. Men det første sikre tegn på den lenge ventede snøløsning oppmuntret Lord Cork, for å bruke hans egne uttrykk i hans offisielle rapport, til å "se fremover mot føring av operasjoner uten snøens fryktelige handikap". Han hadde derfor på ny rekognosert Narvik på sitt lt flaggskip Effingham( 1. mai ), da han den 3. fikk direktiv fra den britiske marineministeren som forlangte angrep "selv med store tap".

De britiske krigsskipene kunne ikke hindres i å øve et stadig press på de tyske landstyrker i og rundt Narvik ved sin stadige patruljering i fjorden, selv om de tyske flyangrep senket den polske jageren "Grom" og gjorde annen skade.

Den britiske plan gikk ut på å gå til en trang innslutning av Narvik ved å gå i land inne i Herjangfjorden, nordøst for byen, for deretter å stille opp artilleri ved Øyjord og rykke lenger innover for å avskjære jernbane nær grensen.. Først 7. mai mente også general Mackesy at tiden var moden for dette. En omhyggelig rekognosering fra sjøen natten 7. til 8. mai viste ikke noe tegn på liv fra fiendens side, og lendet nær Bjerkvik innerst inne i fjorden syntes skikket for operasjonen. Fra strandstredet skulle det være mulig å rykke sørover omtrent 13 km. langs fjorden til det ytterste av halvøya ved Øyjord.

Landingsoperasjonen, hvor den britiske flåte skulle overføre en fransk styrke og så gi den nærstøtte, skulle bli kombinert med et fortsatt forsøk av nordmennene og franskmennene på å rykke frem over land fra Gratangen mot Bjerkvik. Man kom overens om at den norske venstre fløy samtidig skulle rykke opp i fjellene. Men hovedoperasjonen ble av Lord Cork utsatt fra natten 11. - 12. mai til den følgende natt, med den følge at den norske 6. brigade på venstre fløy som ikke kunne utsette angrepet i siste liten, rykket på først.

Den ble støttet av noen få norske fly av forskjellige typer som gjorde tjeneste som bombefly, og det lyktes den å besette en rekke høyder så nordmennene i løpet av to dagers kamp kom frem foran nordkanten av Kubergplatået.
Marinestridskreftene som skulle være med under landsettingen, samlet seg den 12. mai nær Ballangen, hvor den tok ombord de to bataljonene av Fremmedlegionen. De hadde da innlastet 5 av 10 stridsvogner som franskmennene hadde med seg.


Narvik og Framnes, en gang før krigen.

Denne malmkaien var det som skulle spille så stor rolle under krigen.

Stakkars var den mor og far som hadde sin sønn i dette området de skjebnesvangre dagene våren 1940......

Fra egen samling.


Narvik by med Herjangsfjellene i bakgrunnen.


Bildet, eller rettere sagt postkortet,
er sendt i 1932, og den fredfulle og "urørte" byen skal ennå få stå i fred noen år.

Fra egen samling.



Kaien i Narvik.
Fra egen samling.


De seilte ved 2100-tiden. Den franske general Bèthouart var hos Lord Cork på  "Effingham". Slagskipet "Resolution" og en annen krysser, "Aurora", ville gi tyngde i bombardementet.
Det var også fem jagere hvorav den ene, "Havelock", hadde montert et fransk bombekasterbatteri på bakken.

Det første landgangsparti på 120mann tilbakela den vel 30 km. lange reisen til Bjerkvik på de 4 personellandgangsbåtene, resten av 1500 infanterister ble hovedsaklig fraktet på de 2 krysserne, "Effingham"og "Aurora", som begge trakk et ferdiglaget "slep" bestående av en motorbåt og to slepebåter etter seg. Stridsvognene ble transportert på slagskipet sammen med 2 materiell-landgangsbåter som skulle sette dem i land. En tredje og mer moderne type gikk for egen damp.

Hele ekspedisjonen skulle dekkes av fly fra "Ark Royal". Den opprinnelige plan hadde gått ut på at det ikke skulle finne sted noe innledende bombardement hvis det var noen mulighet for overraskelse. Men det ble til at de forreste jagerne fikk ordre om å åpne ild så snart de var kommet på plass utenfor Bjerkvik.

Dette bombardement begynte nøyaktig ved midnatt. Det var da klar dag ved Narvik, men man håpet at det var så mørkt i Trøndelag at det ville hindre det tyske flyvåpen å komme til unnsetning. Det ble bestemt at bombardementet skulle vare et kvarter, og i løpet av denne tiden kom hus i brann og ammunisjonsforråd sprang i luften. Men da tyskerne fremdeles holdt mitraljøseilden ved like, ble et alminnelig bombardement satt i gang, med hovedmål å bringe fiendtlige mitraljøsestillinger langs stranden, i husene og i skogen bakenfor, til taushet. Da landstigningen begynte kl. 0100, la skipene sin ild innover land. Ved 0200- tiden ble ilden midlertidig innstilt, men ble åpnet igjen en time eller så senere for å skyte over hodene på de landsatte for å dekke annen landsetting.

Dermed var marineoperasjonene i hovedsaken fullført, og de store skipene dro sin vei så snart de siste troppene hadde forlatt dem, mens noen av jagerne ble igjen utenfor Bjerkvik for å yte fortsatt hjelp. Det var nå mindre sannsynlig at slik hjelp skulle bli sannsynlig. Flyene fra "Ark Royal" hadde først ikke kunnet lette på grunn av lavt skydekke. Men ved 0200-tiden kunne de begynne sin jagerpatruljering over landsettingsområdet, og senere kunne man bruke dem til bombing av mål ved jernbanen.


Ankenes og Skjomtind med
"Den sovende Dronning".

Se hvordan hun majestetisk hviler hodet sitt mot puten mens hun ligger og nyter synet av den sommerklare luften.

Et silkeslør av skyer svøper henne forsiktig rundt sitt hode.

Fra egen samling.

 

Ikke noe tysk fly viste seg. Angående hovedoppgaven for sjøstridskreftene er det vanskelig å bedømme den nøyaktige virkningen av bombardementet. Noen fiendtlige mitraljøsereder - hvor mange det hadde vært av dem til å begynne med er ikke kjent - fortsatte ildgivningen, men avdelingen møtte etter landsetningen ikke noen gang motstand som ble oppfattet som virkelig tung.

Støttet av stridsvogner stormet franskmennene Elvegårdsmoen, bygning for bygning, og tok 100 mitraljøser og maskingeværer og annet materiell. Under angrepet sendte general Bèthouart likevel bud på 2 kompanier av 2. polske bataljon til forsterkning. I løpet av morgenen kom Fremmedlegionens motorsykkeltropp frem til Øyjord, hvor de ikke fant noen fiender, men sin egen general og hans stab som var landsatt av "Havelock", som støttet troppen fra fjorden.

Slik endte, med tap av bare 36 mann, det første av de landsetningsoperasjoner under fiendtlig motstand som de alliertes fremgang i de senere krigsår avhang så sterkt av. Dette var også de alliertes første prøve under krig med landsetningsbåter som viste seg å bli en av hovedmidlene til seier.

Uheldigvis, sett fra de alliertes side, var det først kl.1345 den neste dag (14. mai) at avdelingene fra Bjerkvik fikk kontakt med høyre fløy av dem som kom nordfra, hvor alpejegerne skulle rense veien Gratangen-Bjerkvik. De hadde nå støtte av et batteri britiske luftvernkanoner så vel som av sitt eget feltartilleri. Den 14. alpejegerbataljon kom mot slutten av dagen frem til der hvor veien begynner å gå nedover mot Bjerkvik. Men 6. bataljon som skulle rykke frem fra ås til ås på østsiden av veien, ble liggende etter på den utsatte skråningen mellom Roasme og Ørnefjell og greide ikke å holde tritt med nordmennene til venstre for seg, så tyskerne klarte å komme seg unna sørøstover før fellen slo sammen.

Selv om tyskernes stilling var sterkt forverret ved den vellykkede landsetning, holdt de allikevel fremdeles på nordsiden av Narvik 2 fronter som møttes i rett vinkel ved Hartvigvatn - en nordre front mot nordmennene oppe i fjellene og en front mot vest innenfor Bjerkvik - Øyjordveien. Stillingens nøkkel var Kubergplatået.

Sør for Narvik fortsatte kampene på Ankenes-halvøya, hvor sjefen for sørwaliserne nå opererte med sin egen bataljon, en alpejegerbataljon og et kompani av den irske garde bak (vestenfor) Håkvik. Franskmennene holdt omtrent 2/3 av frontlinjen, deriblant den snødekte ryggen mot øst, og britene området nærmest Ankenes, hvorfra britiske feltkanoner kunne gi il tvers over Beisfjorden.

Tiltakene for å stanse tyskerne i sør ble satt i gang, under overledelse av Lord Cork, av generalmajor Mackesy, men gjennomført av hans etterfølger, generalløytnant C.J.E.Auchinleck. Generalens siste operasjonsordre ble utstedt 11. mai, etter at Lord Cork hadde dradd av gårde på "Effingham" for å seile til aksjonsområdet ved Bjerkvik. General Auchinleck kom fra England, hadde et kort møte med generalmajor Mackesy, og sluttet seg til Lord Cork ombord på flaggskipet "Effingham".

General Bèthouart fikk kommandoen over landstridskreftene i Narvik-området, underlagt Lord Cork og General Auchinleck, som var øverste for land- og flystyrkene. Den franske generalens nylige fremgang ved Bjerkvik hadde understreket at franskmannen var en ekspert i både fjell - og vinterkrig, der (akkurat som Dietl) hadde gjennomgått et vinterkurs i Norge før krigen. Angrepet på Narvik ble således en sak som ble en direkte oppgave for franskmennene og polakkene i samarbeid med nordmennene, som mer enn villig gikk med på å la general Bèthouart få kommandoen over deres best skikkede bataljon den tiden operasjonen ville vare. Den var for storparten rekruttert fra Narvik med omegn. Planene for angrepet ble så utarbeidet sammen med den britiske marinestab.

Som nevnt var det stans i tysk flyvirksomhet den dagen de allierte gikk i land ved Bjerkvik, men den kom senere sterkt tilbake. Til tross for inngripen fra den britiske flåtens flyvåpen, som opererte med noen jagerfly fra "Ark Royal" til den 21., ble mer enn et dusin skip bombet i løpet av 14 dager. Av størst betydning var angrep på slagskipet "Resolution" som av sikkerhetsmessige grunner ble sendt tilbake til sin hjemmehavn den 18. etter at en bombe var trengt gjennom tre dekk, på transportskipet "Chroby" og på luftvernkrysseren "Curlew", som gikk tapt med mange av besetningen den 26. etter en mengde angrep mens den forsvarte anleggsarbeidet på Skånland flyplass.

Men heller ikke den allierte flyvirksomheten var ubetydelig. Flytypene som ble benyttet var bl.a. Hurricane, Gladiator og Walrus amfibiefly. Fra den 22. mai til 7. juni gikk det ikke èn dag uten betydelig luftvirksomhet. Det minste antall starter i løpet av 24 timer var 10, en dag med forferdelig vær, det største, den dag da Narvik ble tatt, var 95.

Narvik inntas.


Narvik havn.
Fra egen samling.


Så var tiden endelig inne for at også selve Narvik by skulle komme tilbake til nordmennenes hender, eller rettere sagt i de alliertes hender. Det var blitt bestemt at bombardementet skulle begynne 20 minutter før den første landsetning. 4 jagere skulle bombardere fra Rombaksfjorden mens luftvernkrysserne "Cairo"( som nå hadde overtatt som flaggskip etter "Effingham") og "Coventry" med jageren "Firedrake" bombarderte fra Ofotfjorden. "Southampton" som hadde 6-toms kanoner, lå lenger ute og hadde som ytterlige mål østsiden av Ankenes og tyske innlastningspunkter på den motsatte siden. Sluppen "Stork" skulle, om nødvendig, verge landgangsbåtene mot flyangrep, mens britiske jagerskvadroner skulle patruljere over området under operasjonen.

Under dekke av ilden ble den første landsetningen gjennomført nøyaktig ved midnatt uten tap og uten å bli oppdaget. For å sikre overraskelsen var den første styrken blitt innlastet i de 5 landgangsbåtene man hadde, på et sted i Herjangsfjorden som ikke kunne sees fra Narvik. Den neste overetningsstyrke skulle innlaste ved Øyjord. Men den ble tatt under ild av en tysk kanon eller bombekaster, så det ble nødvendig å ta i bruk igjen det første stedet som lå lenger unna. Dette ikke bare senket innlastingen, men minsket også styrken ra 4 til 3 tropper da det var for grunt til å bruke motorskøyte til erstatning for materiell-landgangsbåtene som nå overførte stridsvognene. Disse, det var to av dem, var det meningen skulle gå i spissen mot byen. Men de sank ned i gjørmen ved strandbredden (hvor en av dem fremdeles kunne sees i mange år etter krigen, før den forsvant helt!). Likevel var den første bataljonen av Fremmedbataljonen og den norske bataljonen begge to kommet i land kl. 0400.

På dette tidspunktet ble den allierte stillingen sterkt endret til deres ugunst på grunn av tåke fra sjøen. Tyske styrtbombefly viste seg på scenen. To bomber traff flaggskipet "Cairo" som hadde et tap på 30 drepte og sårete. Tyske fly grep senere på morgenen på ny inn mot den polske fremrykning på Ankenes-halvøya, og det kom også et tredje angrep mot avdelingene om kvelden. Da ble lt "Coventry" nær truffet. Men etter at tåken var lettet over Bardufoss, ga det britiske flyvåpenet konstant sikring ved å holde 3 fly som patrulje over slagfeltet. Det ble som tidligere fortalt foretatt 95 starter denne dagen og utkjempet tre kamper i luften.

Tyskerne bet hardnakket fra seg, og det fulgte en rekke beinharde nærkamper rundt byen. Men den tyske besetning i Narvik hadde til slutt svunnet inn til en løytnant og 100 mann, og disse kom seg vekk fra byen langs Beisfjordveien. Polakkene fikk tatt høyden over Ankenes tidsnok til å kunne senke den siste båtladningen med 60 tyskere på retrett tvers over havnen. Men mesteparten av også disse tyskerne kom seg over på veien på nordsiden av Beisfjorden. Slaget var tapt får tyskerne. Om enn så lenge....

Takket være en karakteristisk høflighetsgest fra fransk side var det den norske bataljon som rykket først inn i Narvik. Den ble fulgt av en tropp norsk militærpoliti. De rykket inn ved 1700-tden, den bitelille spissen for alle armeene som seinere skulle befri Europa. Erobringen av Narvik by og halvøya ble offisielt meldt fra general Bèthouart kl. 2200. Operasjonen hadde kostet omtrent 150 sårede og døde, hvorav 60 av disse var nordmenn. Det ble tatt mellom 300 og 400 fanger.

Det var tidligere besluttet å ikke bruke Narvik verken som landmilitær eller sjømilitær base, og det syntes under enhver omstendighet å være slutt på malmtrafikken som i så mange måneder hadde gjort stedet til sentrum for verdens interesse.

Etter omhyggelig undersøkelse av havnen, hvor 20 vrak var "et minimums anslag", av de oppbrente malmkaiene, ødelagt malmtransportmateriell og den sønderslåtte jernbane, innmeldte de allierte styrkers sjefsingeniør at det ikke kunne bli eksportert malm i nevneverdig utstrekning i løpet av et års tid.

Men ikke noen av disse betraktninger begrunner i første rekke den paradoksale situasjon at Narvik, når den til sist endelig var i de alliertes hender, hadde opphørt å ha noen interesse........!!

Herunder følger diverse fotopostkort både fra fra egen samling samt fra Skanfil, Oslo. Bildene spenner seg fra over flere tiår. For deg som er spesielt Narvik-interessert:



Sentrum med gamle biler.


Malmkaien med
D/S "Sir Ernest Cassel"
og D/S "Songa".

Et tidlig bilde,
tatt flere tiår før krigen.
Fra egen samling.


Malmkaien.
Slepebåt skyver inn malmskip.


Narvik havn og malmstation


Ankenes kirke
med Narvik i bakgrunnen




Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen