Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Narvik side 8

Vrak i Nordland > Slaget Nord Norge

EVAKUERINGEN AV NORD-NORGE. BODØ.



Bodø. Fra fredelige dager; 1897.

Lord Cork fikk et telegram med ordre om å evakuere de allierte avdelingene allerede natten 24.-25. mai, nesten tre døgn før angrepet på Narvik. Allikevel fortsatte han altså felttoget mot Narvik, selvsagt med støtte av sine sjefer i England. Det var betydningsfullt å forsikre seg om at midlene for utskipning av jernmalm virkelig var ødelagt. Det var derfor uhyre viktig, ikke inst for nordmennenes moral og kampvilje, å holde beslutningen strengt hemmelig.
Som vi har lest, ble også Narvik gjenerobret.


Fra Mo i Rana  til Bodø 1940:

Men ett problem med evakueringen var det ikke nødvendig å utsette. Det var løsgjøringen av de allierte styrker ved Bodø, og man hadde før 26. mai, den dag de britiske avdelinger trakk seg tilbake fra Pothus over fjorden (innerst i Salten-fjorden, Rognan), sørget for å underrette brigader Gubbins om den endelige situasjon.

De gikk i ny stilling ved Finneid ved den sørøstre avgrensning av Bodø-halvøya, hvor det fra først var meningen å etablere en sterk forsvarslinje ved hjelp av de forsterkninger som var blitt samlet ved Bodø, som lå ca. 65 km. vestover ved landeveien, men med lettere forbindelse på fjorden. På Finneid går veien på en bro som var sprengt i tide, over utløpet fra den nederste av en rekke fjordarmer som strakte seg 20 km. østover

På den andre siden av sjøen sperrer den store breen Blåmannsisen effektivt veien. Som følge av endringen i situasjonen ble den britiske linje plutselig trukket tilbake fra Finneid til eidet ved Fauske. Stillingen her var betraktelig vanskeligere å forsvare, men den lå nærmere og bekvemmere til for en tilbaketrekning til Bodø.

Nordmennene som nettopp hadde overført en bataljon til området fra Bardufoss for å forsterke restene av de avdelinger som var trukket tilbake fra Mo-området, fant avgjørelsen helt uforklarlig og derfor mistenkelig. De følte seg imidlertid ikke sterke nok til å ta opp kampen alene ved Finneid, så under bitter protest sluttet de seg til tilbaketrekningen til eidet.

Da den irske garde og de selvstendige kompaniene forlot eidet ved Fauske, sto en tysk styrke som ble anslått til 1200 mann, i en avstand av 20 km. fra dem. Men avdelingen slapp uskadd gjennom til Bodø og fikk ikke noen kontakt med fienden før om kvelden den 30., da et skotsk gardekompani ved Hopen, ca. 20 km. fra Bodø, sprengte broen idet en sykkeltropp red inn i tettbebyggelsen.



Postkort stemplet
"Bodø 16.7.38".
(med to stjerner)


Stempelet ble benyttet ombord på DS Tøtta, og ble ødelagt under bombingen av
Bodø 27.5.1940.

 

Den fiendtlige hovedtrussel mot evakueringen kom i stedet fra luften. De britiske Gladiatorflyene som var sendt til landingsplassen ved Bodø 26. mai, hadde begynt å gi dekning til de allierte avdelinger ved å angripe fienden fra luften. Dette brakte lettelse i kamplinjen, men tyskerne rettet i stedet sine angrep mot Bodø. Kl. 0800 neste dag kom de i overlegent antall overraskende over de to gjenværende fly, såret begge førerne og satte begge flyene ut av spillet. Startbanen unngikk alvorlig skade ved den anledning

Men samme kvelden gjentok tyskerne angrepet med en styrke på mer enn 100 bombefly, som la mesteparten av byen i aske, gjorde det man hadde av Bofors-kanoner ubrukelige og ødela startbanen så den ikke kunne repareres. Under disse omstendighetene var evakueringen en usikker operasjon, så Lord Cork foretrakk å bruke de jagerne han hadde, fremfor å vente på hangarskipene og 4 hurtiggående linjedampere, som var lovet til 2. juni.

To jagere brakte avdelingene tilbake i løpet av 3 påfølgende netter - den første natten til "Vindictive" som lå utenfor, se to neste til traktene rundt Harstad. Den tredje natten ble det sendt en jager til for å dekke tilbaketrekningen av nordmennene lenger nordpå, men denne viste seg allerede å være gjennomført før jageren kom frem.

De allierte tap var gått opp i 506 mann, offiserer iberegnet. Noen små tap ved Narvik og de som var lidd under retretten er da tatt med.

Det siste skipet som skulle forlate Bodø, var et lite, norsk passasjerskip "Ranen" alias "Raven". Dette var blitt armert med kamuflerte kanoner og tatt i bruk av britene.

Det var bemannet med en blanding av sjøfolk, irske gardister og sør-walisere, og ble sendt for å søke opplysninger om mulighet for et overraskende angrep så langt sør som Sandnessjøen.

Det vendte tilbake til Røsviktraktene 3. juni, hvor det ved hjelp av sin skjulte bestykning bestående av en Boforskanon, en Oerlikanon og mange mitraljøser stanset en del av den tyske styrke under fremrykningen nordover over fjorden.

"Raven" ble også brukt for Tysfjord til å avskjære telefonkabler som man trodde tyskerne brukte til å melde til general Dietl om hvordan fremrykningen gikk.





Postkortet fra 1903 viser Landegode og midnattssolen som nesten faller i taket på Bjørnøy fyr.

Denne perlen (fyret) disponeres i dag av Dykkerklubben Sjøstjerna i Bodø.

Fra egen samling.

Den norske regjering var så foruroliget ved evakueringen fra Bodø at den kunne komme til å be om separat våpenstillstand uten hensyn til den militære situasjon. Situasjonen var sterkt presset, men historien forteller oss at dette allikevel ikke skjedde.

De britiske skvadroner hadde nå som sin primære oppgave å forsvare de allierte baser ved Harstad og Skånland. Skipstrafikken ble hardt rammet 29. mai. Tre dager senere ble både base og ankerplass systematisk angrepet av grupper av langdistansebombefly, eskortert av Messerschmitts nr. 110. Men de britiske fly drev dem tilbake i 24 aksjoner med i alt 75 enkeltstarter. Tyskerne tapte minst 9 fly den dagen og oppnådde ikke noe vesentlig resultat mot militære mål, bortsett fra høyeksplosive bomber og brannbomber som regnet ned over Narvik, hvor det ikke var noen stående patrulje, i stor utstrekning ødela byens forretningsstrøk. Narvik var jo fortsatt i de alliertes hender. Det er også betenkelig å legge merke til at tyskerne, etter en overenskomst med den svenske regjering, sto fra 25. mai av 4 togsett klar på den andre siden av grensen. Dette for å frakte evakuerende, tyske soldater. Gjennom et "nøytralt" Sverige. Så fikk også svenskene gjort sin krigsinnsats, i tillegg til å la være å levere malm til den tyske krigsmaskinen. Nøytralt?, var det det jeg sa?

Imidlertid var så forberedelsene for evakueringen av Narvik blitt ledet av høyere britiske og franske offiserer i største hemmelighet, og det ble lagt den mest gjennomførte og den omhyggeligste vekt på å villede og å føre bak lyset. De allierte stridskrefter til sjøs ble tøyd til det ytterste. Det det først og fremst gjaldt, var å utnytte erobringen av Narvik på en slik måte at tyskerne ikke skulle få noe vink om at de allierte tenkte på å gå tilbake før hovedkonvoiene var på vei hjemover til Storbritannia. Overdrevne ideer om antallet quislinger i Norge og om mangelen på disiplin- brakte britene til å skjule sine hensikter for nordmennene for at det ikke skulle bli kjent for fienden. Villedelsen ble opprettholdt også etter at den detaljerte ordre om tilbaketrekningen var utstedt 31. mai.

4 dager tidligere henviste de britiske og franske sjefer i melding hjem til spørsmålet om deres forbindelse med nordmennene. General Bèthouart skrev så følgende. "Jeg opererer sammen med nordmennene som jeg på grunn av vår nasjonale ære ikke vil forlate i en vanskelig stilling på slagfeltet". Venner å stole på. Men til sist ble beslutningen om å evakuere meddelt den norske regjering sent på dagen 1. juni, og neste dag fikk general Ruge kjennskap til den.

Tilbaketrekningen av 24 500 mann fra en improvisert basis og et dusin små innlastningssteder bød på mange vanskeligheter. Det område som det gjaldt, strakte seg fra Ballangen på sørsiden av Ofotfjorden til så langt nord som Tromsø, hvor krysseren "Devonshire" hadde den spesielle oppgave å ta Norges konge og hans regjering ombord.

Den første gruppe av britenes troppetransportskip, 6 store handelsskip med "Vindictive" til sikring, tok nesten 15 000 mann ombord tidlig om morgenen 4., 5. og 6 juni og forlot den en hemmelig møteplass den 7. for hjemreise tilbake til Storbritannia. De var den første dagen uten ytterligere eskorte, da Lord Corks jagere fortsatt ble brukt til innlastingen. Gruppe 2, 4 store og 3 små handelsskip, tok ombord nesten 10 000 mann 7. og 8. juni og forlot møteplassen om morgenen den 9. eskortert av "Southampton", "Coventry" og 4 jagere. Denne patruljen ble også beskyttet av "Ark Royal" med sine luftpatruljer og skjerm av 3 jagere. Alpejegerne hadde vært ettertrygd omkring Harstad, men de siste ved kaiene var ingeniørsoldater og militærpoliti. De ble tatt opp ved 0900-tiden den 8., da "Southampton" forlot byen med Lord Corks flagg vaiende og med generalene Auchinleck og Bètouart ombord.

De allierte hadde vært så heldige med å skjule hva man hadde fore at tyskerne ikke hadde merket noe til evakueringsplanen før den var nesten helt gjennomført. Jagere avga ild mot tyske stillinger fra Rombaksfjorden så sent som 6. juni Den 7. var stillingen sett fra tysk side fortsatt uklar. Det var først etter den 8. juni, etter at den siste allierte avdeling hadde forlatt kysten, at avviklingen av felttoget ved de våpenstillstandsforhandlinger som den norske regjering hadde betrodd den norske forsvarssjef, åpenbarte det som var hendt. Samme kveld rapporterte general Dietl at han på ny var rykket inn i Narvik by.

Men nå var britene i stor fare til sjøs, selv med alle sine krigsskip. Den 4. juni kl 0700 hadde den tyske flåten, bestående av "Scharnorst" og "Gneisnau", samt krysseren "Hipper" og 4 jagere. Eskadresjefen ombord på "Scharnorst" med sine skipssjefer, trakk den riktige beslutning "at den bemerkelsesverdige bevegelse vestover kan antyde en britisk evakuering av Norge, og at de vestgående konvoier nå vil fremby verdifulle mål".

Etterhvert fikk den tyske admiralen kontakt, ved å få øye på det 5000 tonns tankskipet "Oil Pioneer" eskortert av tråleren "Juniper". De hadde seilt fra Tromsø den 6. De ble senket kl. 0700 uten å ha kunne melde om den knipen de var kommet i. Søkningen etter konvoien fortsatte så ved hjelp av fly som startet fra "Scharnorst" og "Hipper". En konvoi bestående av et handelsskip og en krysser ble meldt i sør, et armert handelsskip og et hospitalskip i nord. "Hipper" fikk så ordre om å senke det armerte handelsskipet som viste seg å være det 20 000 tonns transportskipet "Orama" med 100 tyske fanger. Det var blitt sendt hjem alene og uten last dagen i forveien fordi det hadde med seg for lite olje og vann til å vente på gruppen. "Orama" ble senket like etter kl. 1100, 275 overlevende ble plukket opp. "Gneisnau" hadde greid å jamme SOS-signaler, og hospitalskipet "Atlantis" som var i følge med "Orama", respekterte sin forpliktelse om ikke å bruke sin trådløse, for derved å sikre det privilegium som hospitalskip ikke å bli angrepet. Så selv i den verste og mest brutale krig ser vi her at tyskerne disiplin og internasjonale spilleregler for hva som var tillatt eller ikke i krig!

Den tyske admiralen hadde fortsatt hellet med seg: Kl.1545 fikk han øye på toppen av en mast i øst. Det viste seg å være hangarskipet "Glorious" med den vanlige eskorte av 2 jagere, "Ardent" og "Acasta". Den var godt og vel 300 km foran gruppe 2 og reiste alene fordi den hadde lite olje. Videre var den veldig uheldig stilt på grunn av den oppgaven den hadde, - da den var overfylt med Gladiator - og Hurricane - fly som var fløyet ombord, mens dens eget utstyr for anledningen var redusert til en skvadron Skuafly og en halv skvadron Swordfishfly, og pilotene var overtrøtte etter sin innsats under evakueringen i Norge, med utgangspunkt fra Bardufoss. Det var ikke noe rekognoseringsfly i luften ( de var klar på 10 min. varsel), og den trådløse forbindelse var nesten fullstendig jammet.

"Glorious" gikk med toppfart ( den var teoretisk større enn slagkryssernes) sørover og forsøkte å få gjort Swordfish-flyene klar. Men det var for sent. Kl. 1630 åpnet "Scharnorst" ild på avstand av nesten 25 000 m, en avstand som de britiske 4,7 tom kanoner var hjelpeløse på. Den fremste øvre hangar ble snart truffet, og det brøt ut brann som ødela Hurricane-fly og gjorde det umulig å få gjort noen torpedoer klar. En salve traff broen ved 1700-tiden, og en svær granat som traff akterut et kvarter senere, endte i virkeligheten kampen for "Glorious"s vedkommende. Ordren om å forlate skipet ble gitt omtrent kl. 1720, og 20 minutter senere var skipet sunket.

Imidlertid gjorde de 2 jagerne en god innsats for sitt vedkommende. Den røykskjerm de la ved begynnelsen av kampen, hadde gitt "Glorious" en kort respitt like ovenfor ilden fra de to slagkrysserne og gjorde det vanskelig for tyskerne å observere nedslagene. "Ardent" skjøt 2 salver på 4 torpedoer mot fienden, som flere ganger ble nødt til å skifte kurs, men ble selv senket kort tid før hangarskipet. "Acasta" var dermed alene ovenfor en overveldende overmakt. Mens den fyrte med kanonene styrte den sørover, fikk innimellom skjul i sin egen røykskjerm og skjøt ut en salve på 4 torpedoer hvorav den ene traff "Scharnorst" akterut på en avstand av 12 000 meter. Den tyske marineledelse hevdet senere at ved en bedre taktisk ledelse av kampen kunne dette vært unngått. Dette torpedotreffet som drepte to offiserer og 46 mann, satte aktertårnet ut av funksjon. En lekkasje som vannet strømmet inn gjennom, gjorde senere midtre- og styrbordsmaskinene ubrukbare. Den skade som var tilføyd "Scharnorst", førte til at begge de tyske skipene etter kampen søkte inn til Trondheim, så den andre troppetransportkonvoi neste dag kunne passere gjennom det vrakfylte området uskadd. Men først senket fienden med en siste salve kl 1808 "Acasta" som var hardt skadet og hadde stoppet med en slagside til babord. En eneste overlevende matros kunne fortelle om det som var hendt.

Tapet av "Glorious" var en tredobbel ulykke. Britene hadde begynt krigen med bare 5 store hangarskip, og hadde allerede tidligere mistet et av dem ( "Courageous" ), i september 1939. De 20 jagerfly som gikk ned med skipet, ville ha vært av stor verdi under det forestående slag om Storbritannia. Men enda alvorlige var tapet av menneskeliv. Av besetningen på hangarskipet og de to jagerne sammen med flypersonellet som var ombord, gikk 1515 mann tapt, idet tyskerne, som tidligere nevnt, straks hadde forlatt kampfeltet. 39 overlevende ble til sist satt i land på Færøyene av et lite norsk fartøy, to ble plukket opp av et tysk sjøfly og 4 ble brakt tilbake til Norge av et annet lite norsk fartøy som fant dem midt ute på havet - det var alle som var igjen av 32 mann som hadde klynget seg til en flåte 24 timer tidligere. Nordmennene fortalte at det var mange drivende lik på den strekningen de var gått igjennom. De ga alle sitt liv for Norge!!!!

Det kom ikke noen meldinger om den tyske virksomheten til britiske enheter uten til dem som var angrepet, før hospitalskipet "Atlantis" møtte "Valiant" ved 0900-tiden neste morgen (9.juni).

"Valiant" var da på vei nordover for å slutte seg til den siste konvoien. Den satte straks full fart på for å tilbakelegge en avstand på omtrent 650 km. Dens melding som sendte hospitalskipets beretning videre, ble bekreftet av "Devonshire" en time senere.

Denne krysseren, med Norges konge, den norske regjering og vel 400 passasjerer ombord, hadde bare vært 150 km vestenfor "Glorious" da kampen begynte om ettermiddagen dagen før!!!




Panserskibet Norge.
Fra egen samling.

Den neste morgen, den 10., stakk "Gneisnau" og "Hipper" til sjøs igjen med tanke på å fortsette operasjonene mot konvoiene, som nå var lenger unna. Bevegelsen ble meldt kl. 14oo av ubåten "Clyde" som lå på post ved det nordre innløpet til skipenes hjemby. (Den gjorde "Gneisnau" aksjonsudyktig for mange måneder med en torpedo neste gang den gikk ut, 10 dager senere).

To angrep ble satt i gang mot de tyske skip mens de lå i Trondheim. Om ettermiddagen den 11. juni gjorde 12 fly fra det britiske flyvåpenet krav på å ha oppnådd 2 treff med 250 punds bomber, men i virkeligheten oppnådde de ikke noe. Men bitenes hovedstøt ble til slutt rettet mot Bergen, hvor man trodde at skip var under samling for bruk under invasjon av Storbritannia. Det tyske forsvar var på post, og 8 av britenes fly gikk tapt, noen under forsøk på å nå tilbake til hangarskipet "Ark Royal" som lå i tåke. Den ene 500-punds bomben som traff "Scharnorst", prellet av og falt i vannet uten å detonere. Slik ble den britiske flåtens felttog avsluttet etter to måneder om våren 1940 i Norge.

Da admiral of the Fleet Lord of Cork and Orrey hadde strøket sitt flagg på "Southampton" ved midnatt 9.-10. juni, var felttoget formelt avsluttet da Hjemmeflåtens sjef kom tilbake til Scapa med "Rodney" og "Renown" 15. juni kl.1700.

Britene sa selv i ettertid at i det lange løp kunne de ikke ha forsvart Norge, selv om et bedre kjennskap til forholdene i Norge. Men til lykke for situasjonen ble resultatet av begivenhetene av 1940 ikke de endelige, og denne samme nordre festning hvor tyskerne syntes å ha slått seg til i triumferende sikkerhet, ble igjen befridd 5 år senere uten at et slag ble slått. Dette som en følge av overveldende allierte seire andre steder. Den felles aksjonen mot tyskerne i Narvik og resten av landet gav de allierte verdifull erfaring og lærdom, og var med på at den allierte seier til slutt ble endelig.

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen