Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Slaget om Saltdalen

Vrak i Nordland > D/S Skjerstad > Slaget om Saltdalen



Slaget om Saltdalen 1940.

For deg som er spesielt historisk interessert i krigen, følg med her!


Hva hadde så engelskmennene å gjøre helt inne i Rognan i slutten av mai -40? Var ikke Norge allerede besatt?
Det var jo i begynnelsen av april at tyskerne hadde invadert både Sør-Norge, Narvik falt samtidig, selv om det etter 9. april var tunge sjøslag blant tyske og britiske styrker.

For mange er måneden som fulgte etter dette, dvs. hele mai 1940, ukjent eller i beste fall mindre kjent for de fleste.
Men det er nettopp i denne måneden at de britiske og norske styrker virkelig gjorde motstand.
Sør-Norge var oppgitt, tyskerne hadde herredømmet her.

Men britene, da inkludert irer, walisere, skotter og engelskmenn, sammen med polakker , franskmenn og nordmenn, gjorde en formidabel innsatt for å beskytte vår nordlige landsdel.

Men i forskjell fra den allierte siden, hadde tyskerne hatt lang tid på å forberede et felttog også i nord, og materiell og bemanning var overveldende i forhold til den motstand de møtte.


Tilbake til D/S Skjerstad

Etterhvert som Trondheim, Namsos, Mosjøen og Mo i Rana ble okkupert av de tyske styrker trakk de allierte seg sakte men sikkert tilbake.

Til slutt var det bare fra Saltdalen og Bodøhalvøya og nordover som sto under alliert kommando. Bortsett fra Narvik, som tyskerne tok 9. april, og holdt fast på med nebb og klør.

Styrker ble satt inn fra Bodø og inn til Rognan for å bite i fra, men også for å hjelpe til for å evakuere innestengte kamerater i den beinharde og ville nordlandsnaturen.


Rognan er viden kjent for sine lange og dyktige båtbyggertradisjoner, spesielt trebåter.
Stedet opplevde dramatiske ting under krigen.....

Det er i denne forbindelse at D/S Skjerstad kommer inn i bildet. Vi har lest at hun ble rekvirert av britene, og seilte så til Rognan fra Bodø med britiske soldater.

Hvorfor ble hun så liggende her, istedenfor å reise tilbake til forholdsvis trygge Bodø? Jo, det var nettopp fordi britene fortsatt hadde stor bruk for henne.
Hun ble, som vi leste, liggende klar for umiddelbar avgang fra kaien i Rognan, med hekken mot land og baugen pekende utover,
slik at det bare var å hoppe om bord og seile i full fart, hvis det ble knapt om tid p.g.a. for sterkt tysk press.

Meningen var da at hun skulle skysse soldater fra Rognan og ut til Langset, litt lenger ute, i fjorden. Dette fordi det ikke var veiforbindelse mellom disse to stedene.
Herfra sto det lastebiler og ventet, klar for å transportere de tilbake- trekkende soldatene til Bodø, for eventuelt. videre evakuering med båter herfra.

Dette er hvorfor bl.a. H.M.S. Effingham lå og ventet utenfor Bodø.
Strekningen Rognan-Langset hadde tydelig en meget viktig funksjon for både de allierte og tyskerne. Her var det rett og slett brudd på veiforbindelsen mellom nord og sør.

Senere i krigen ble denne veibiten utbygget av tyske krigsslaver. Dette er et eget, grusomt kapittel for seg selv.
Veien ble kalt og heter den dag i dag Blodveien, og det sies at det fro hver meter ferdig vei ligger gikk med et menneskeliv blant de tyske fangene.

Om dette er tilfelle eller om det er overdrevet er ikke opp til meg å avgjøre, men helt sikkert er det i hvert fall at det er noe i disse ryktene. Krigen var grusom.
Men så tilbake til soldatene som kom bl.a. fra D/S Skjerstad. Jeg har tatt meg den friheten å sitere, med tillegg av egne kommentarer, fra boken: "The Campaign in Norway" av T. K. Derby.

Vi går inn i historien for hva disse utførte i Saltdalen og Rognan:
Tidlig på morgenen 23.mai ble en ny stilling inntatt av engelskmennene ved Viskiskoia, hvor veien går over til østbredden av elven på dennes vei ned Saltdalen.

Den skotske garde ble disponert for dekning av den ødelagte broen de hadde etterlatt seg, mens 3. selvstendige kompani
(d/s Skjerstad-gutta) som hadde marsjert opp fra Rognan med støtte av noen norske skiløpere, tok stilling på den andre elvebredden, høyt oppe og godt fremme i fronten, for å hindre fienden i en fremrykning i flanken.

De tyske avdelinger kom frem neste ettermiddag, støttet av lavangrep fra et enkelt fly og bombekasterild.
To av Boforskanonene var ubrukbare. Den skotske garde hadde bare 1 tre-toms bombekaster, som gjorde en del skade.

Den støtte feltkanonene kunne gi, var meget begrenset fordi de hadde tapt sitt signal - og sambandsmateriell. Kl. 1600 var det selvstendige kompaniet blitt drevet tilbake,
så hovedstillingen ble brutt opp. Kl. 1800 ga brigader Gubbins ordre om ny retrett til major Graham som hadde overtatt kommandoen over den skotske gardebataljon.
8 km. lenger nord var det en annen bro ved Storjord hvor det var planen å ta opp ny kamp med omtrent samme disponering av styrkene som ved Viskiskoia.

Men tyskerne kom ikke frem før om kvelden den 24., da det nettopp var kommet ordre om å gå tilbake uten noen ytterligere oppholdende kamper,
da friske avdelinger nå hadde tatt stilling et par og tyve km. lenger nord. Den skotske garde og de andre avdelinger fortsatte derfor
nedover dalen og nådde i løpet av neste morgen Bodø-området med båter fra Rognan hvor en flotilje av motorskøyter nettopp var blitt samlet under britisk marinekommando.

D/s Skjerstad fikk aldri oppleve dette.......
Den britiske generalen var av den oppfatning at tyskerne nå hadde omkring 4 000 mann med stridsvogner og artilleri i Mosjøen – Mo - området.
Han visste også at kraften i deres fremrykning ble enormt øket ved herredømmet i luften. Han hadde hittil vært ute av stand til å fravriste dem det.

Planene gikk derfor ut på å styrke de allierte landstridskrefter for forsvar av Bodø med alle midler som var for hånden.

Man søkte å få hjelp fra Flåtens Flyvåpen (den britiske) mens landingsplassen i en fart ble utbedret i Bodø. Ved Bodø var alt til stede 1. irske gardebataljon, sør-walisere.

Den nye stilling ved Pothus ble derfor ganske sterkt besatt. Man tilsiktet en kamp ved Pothus, som ville gi tid til å fullføre forberedelsene for å kaste tyskerne tilbake for godt fra tilgangen til Bodøhalvøya.
Pothusgrenden ligger ca 15 km. fra Saltdalens endepunkt, Rognan, og ligger på begge sider av elven som her er ganske stor.

Som forsvarsstilling betraktet var det fremtredende trekk de to broene, en solid bjelkebro som hovedveien gikk over fra øst - til vestbredden,
og en mindre bro over et tilløp som faller ut i Saltelven fra øst noen hundre meter nedenfor broen. En pelotong (55 mann) av 2. selvstendige kompani var først disponert hit.

Den irske gardebataljon og 3. selvstendige kompani (d/s Skjerstad-gutta) kom så etter og var fordelt til sine stillinger ved midnatt 24. mai, da den skotske garde,
sliten, marsjerte gjennom og gikk ut av kamplinjen.

Nordmennene hadde sendt frem to bombekastere og noen patruljestyrker i tillegg til mitraljøsekompaniet som alt var på plass ved ettertrygden.
Himmelen var nå klar som dagen, og det var praktisk talt ikke noe natt, som det er der nordpå i den lyse årstiden..

Dette kunne den tyske flyvirksomheten dra full nytte av for rekognoseringer og angrep.

Bildene viser henholdsvis stedet
Pothus i Saltdalen
og den nyoppbydde broen på samme sted.

Bildene viser elven og broen,
hvor de harde kampene foregikk.

Pelotongen og støttetroppen (med en 3-toms bombekaster) av 2. selvstendige kompani lå på feltvakt på henholdsvis vestre og østre side av Saltelven.

Broen var blitt sprengt for tidlig og for ufullstendig i de tidlige morgentimer.
4. kompani dekket broen fra venstresiden med 3. kompani bakenfor for dekning av hovedveien og elvebredden nedenfor broen.

En reservestilling, drøye 11 km. bakenfor var besatt med det siste kompaniet (2) av bataljonen og 3. selvstendige kompani
og kunne vente å bli ytterligere forsterket med resten av 2. selvstendige kompani som var på marsj sørover mot stedet.

Nordmennene ble brukt til støtte for britene, med bombekastertroppen oppe i høyden, vest for de britiske stillinger bak veibroen,
mens hovedveien ytterligere var behersket av britenes eneste artilleritropp som hadde fulgt med i tilbaketrekningen fra Mo.

Kommandoplassen - fra nå av ble selve operasjonene i Bodø - området, under brigader Gubbins overledelse,
ledet av oberstløytnant H.C. Stockwell, tidligere sjef for 2. selvstendige kompani - var nær reservestillingen, skjult inne i skog på vestsiden av veien.



Skisse over stillingen ved Pothus hvor det stod hard kamp

25.-26. mai 1940.

Troppetegnene viser hvordan stillingen var besatt av den irske

gardebataljon,

2. og 3. selvstendige (britiske)

kompani og noen
norske  avdelinger.

Fiendtlige syklister kom frem mot vaktlinjen ved hovedveien på østsiden av Saltelven 25. mai kl. 0800.

Ved 1100-tiden var den tunge tyske pelotongen drevet tilbake mot hovedstillingen foran veibroen,
hvor garden i skyttergraver holdt kammen fast i sin hånd med støtte av kryssild fra feltkanonene og de norske bombekastene på den andre bredden.

Tidlig på ettermiddagen, mens 5 Heinkelfly skjøt med mitraljøser for å trekke oppmerksomheten over på den andre bredden, forsøkte tyskerne å storme kammen.
De ble kastet tilbake, men søkte så litt etter litt å komme rundt stillingen, og på den måten tvang de til sist forsvarerne til å gå tilbake.

Da den siste troppen gikk tilbake, viste det seg at broen over sideelven som gikk i flom, var blitt sprengt, og troppen måtte vade over elven under fiendtlig ild,
støttet til en håndline som var satt sammen av geværremmer. Folkene fra stillingen på kammen banet seg så vei langs en sti nedover

Saltdalen til en hengebro omtrent 1 ½ km nedenfor den britiske reservestilling på den andre bredden.
Nå kom imidlertid 4. irske gardekompani som sto like bak hovedveien under sterk ild.
Men ved hjelp av norske avdelinger hindret den enhver overgang over elven til vestsiden og tilføyde fienden betydelige tap.

26. mai, i løpet av natten, hadde imidlertid de tyske soldatene bygd en flytebro litt høyere oppe i elven for å føre tyngden i angrepet over på den annen fløy.
Den engelske feltvakt oppe i fjellskråningen ble nødt til å falle tilbake på den stilling som garden ennå holdt, og dermed hindret tyskerne i å komme frem til den ødelagte hovedveibroen.

Og så ble den eneste reserven engelskmennene hadde igjen, en del av 2. selvstendige kompani, sendt opp i fjellsiden i det forgjeves på å stanse fremrykningen der og hindre at de allierte ble omringet.
Alt ved 1130-tiden trykket tyskerne strekt på, og kort tid etter dette ga brigader Gubbins ved Rognan ordre om å trekke seg tilbake.

Men først godt ut på ettermiddagen kunne oberstløytnant Stocwell få gitt sine offiserer de nødvendige ordrer, og retretten begynte ikke før kl. 1900.
2. selvstendige kompani ble så dirigert til gangbroen for å gi en ettertrygdstilling og oppholde fienden til kl. 2230.
Det var meningen at avdelingen som var flyttet til østbredden om natten også skulle gå tilbake til gangbroen for å gi en ettertrygdstilling like ovenfor 2. selvstendige kompani.

Ordren nådde aldri 2. irske gardekompani. Det var lettere å nå frem til 3. selvstendige kompani (Skjerstad-gutta), så det fikk ordren, men uten å kunne gjennomføre den raskt nok.

I stedet for å gå over gangbroen fortsatte kompaniet tilbaketrekningen på østsiden av Saltelven til munningen,
fulgt av gardekompaniet da det fikk høre om tilbaketrekningen av en norsk forbindelsesoffiser sent på ettermiddagen.


Tilbake til D/S Skjerstad

Imidlertid grep 4. irske gardekompani tvers overfor den ødelagte veibroen sjansen til å løsgjøre seg da en
Gladiatorjager kom helt uventet frem og beskjøt dets overraskede motstandere med mitraljøser.

Tilbaketrekningen nedover veie n til utløpet av dalen ved Rognan gikk så etter planen,
unntatt for en del av bataljonens stabskompani som skulle laste inn reserveammunisjon på den siste bilen og så senere falt i et bakhold ved en gård ved veien under tilbakemarsjen.

Nå arbeidet tyskerne seg ned på veien mange steder. Men ved Rognan lå det båter til å ferje avdelingene over det innerste av Saltfjorden,- hvor veien var avbrutt på en strekning på 10 km.
der fiendens fremrykking ville stoppe naturlig for en liten stund.( Det var her, som nevnt, at d/s Skjerstad skulle ha gjort sin plikt, men aldri fikk sjansen.)

Dette gikk i orden for hovedstyrken som var kommet ned hovedveien, og for 3. selvstendige kompani (SKJ.Gutta) som etter marsjen nedover langs østbredden kom seg over elven tidsnok for innlastingen.

Men 2. irske gardekompani greide ikke å komme over elven ved Rognan. Det trekk seg ut av knipen ved en forsert marsj på vel 30 krevende kilometer tvers over stup og fjell uten sti.
Det nådde til sist Langset hvor veien begynner igjen ved det andre endepunktet for ferjingen. En prestasjon det står stor respekt av.

Dette skjønner alle som har sett hvordan fjellene ser ut akkurat i dette området.
Det eneste som var oppmuntrende under tilbaketrekningen, var fremmøtet av britiske fly, (alt nevnt), 3 Gladiatorfly. Et av dem krasjet uheldigvis da det skulle ta av fra den improviserte gresskledde startbanen utenfor Bodø.

Men selv om det var bare to jagere som patruljerte turvis, hadde de langt større verdi i seg selv enn verdien av at de straks skjøt ned to tyske fly og skadet to andre.
Dette hadde mye å si for moralen til de slitne soldatene, som endelig fikk trukket seg tilbake til en midlertidig trygghet....
Til slutt har jeg tatt med en liten billedserie som dokumenterer de grufulle handlingene som foregikk i Saltdalen gjennom krigen.

Like utenfor Rognan ligger noen av landets største krigskirkegårder. Her ligger tusenvis av falne soldater og krigsfanger. De britiske omkomne ligger i en egen avdeling på kirkegården i Rognan.

De tyske soldatene har en egen gravlund, slik som også de jugoslaviske og sovjetiske har det.
Stedet er absolutt et sted man bør dra og besøke for virkelig å fatte krigens grusomheter.

Har også tatt med et par bilder til minne om dem som mistet livet under slavearbeidet fra byggingen av Blodveien mellom Rognan og Fauske.



Britisk gravlund over falne soldater og offiserer på kirkegården i Rognan ser du i denne bildeserien


Jugoslaviske fellesgraver
.
Legg merke til antallet som ligger begravet under  hver avdeling.Gravsteinene tar aldri slutt.
Det ligger 20 mann under hver stèn!

Sovjetisk Minnestein

Den tyske krigskirkegården:


Minnestein over de norske falne:



Blodveien:




Jugoslavisk Minnestein over falnne soldater fra Blodveien



Tilbake til D/S Skjerstad

Oppdatert 11.10.2012

Side 1     Side 2     Side 3     Slaget om Saltdalen

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen